Ut i Eks hage

Mats Ek er en mester i danseteater som har hatt for uvane å lage dramatiske verk, sier han selv. Den Norske Opera & Balletts Ek-aften viser at han har vendt seg av med uvanen.

I anledning av at Mats Eks har vært aktiv dansekunstner i nær 50 år, tilegner Nasjonalballetten en hel kveld til hans fargerike formspråk med verkene …Og Brahms fra 2008 og Hun var svart fra 1995.
…Og Brahms kan sies å være en vital visualisering av Johannes Brahms Fiolinkonsert i D-dur. Guro Kleven Hagen framfører fiolinsoloen i tre satser med bravur. 17 dansere byr på bugnende bevegelser i soli, duetter og kvartetter. De legger lag på lag av lange linjer i rommet og bryter dem like lett med lekende gester.
Kanskje har kostymedesigner, Mylla Ek, latt seg inspirere av verkets tidligere tittel Rättika, svensk for nepe. Grønnsaken er mangfoldig, den opptrer i hvitt, rosa, purpur, gul, grønn og svart, sånn som danserne i sine festklær. Skjørter og kjolesnipper letter og vipper i takt med musikken.

Sort madonna
I Hun var svart spiller hele orkesteret førstefiolin. Verket begynner med musikerne plassert på scenen når dirigent, Jonathan Darlington, slår an Quasi una fantasia av Henryk Góreckis, tilegnet den sorte madonna. Orkesteret senkes så sakte ned i graven, mens mollstemte toner setter stemning i det dystre scenebildet hvor danserne trer fram.
Det er bare biter tilbake av inventaret i scenografien til Peder Freiij: Et skeivt og skjelvende bord, et mulig ildsted, en halv trapp som leder opp i intet. Mor og far med sønner danser rundt bordet, men familiedramaet fordunster og karakterene går opp i en gruppe på 11 dansere.
Menn i gråblå hverdagsklær og kvinner i purpur kjortelkjoler danner formasjoner til rytmer som minner om Igor Stravinskys «Vårofferet». Det avbrytes av en mann med sokker uten underbukse som står og hopper. Den nakne narren blir anholdt. Alle stanser mens han løftes opp i hengende før han slepes av scenen.
Når han igjen opptrer som en tåspisstrippene skikkelse i sjakett, lurer vi på om det er Jesus som har gjenoppstått.
Tittelen Hun var svart» er hentet fra en revysketsj av Pippis pappa, Beppe Wolgers, med replikkvekslingen: ”Jag drömde om Gud inatt. Hur såg han ut? Hon var svart!”. I 1995 brøt replikken konvensjoner. I dag er Gud sett som svart kvinne, politisk korrekt. Det kan virke som om DNO&B forsøker å aktualisere Eks forestillingen ved å slå utsagnet stort opp i programmet.

Gud i birolle
Tittelrollen Hun i Samantha Lynchs skikkelse, kryper inn på scenen tullet i et svart, tøyelig tekstil lik, en muldvarp. Hun kravler oppover trappen mot intet og faller til jord, gang på gang.
Kostymet minner umiskjennelig om «Lamentation», det ikoniske verket av danseteaterets mor, Martha Graham. Til forskjell fra Grahams koreograferte klagesang, så danser «Hun» ikke med tekstilet, men frir seg fort fra det. En tettsittende sort drakt gjør henne likevel ansiktsløs. Hun leverer sin solo mens sceneteppet går ned over henne.
Hvis Hun skal være den sorte madonna, så spiller hunnguden ingen stor rolle i Hun var svart. Tittelen viser ikke klar tilknytning til verket og virker som en lettvint behandling av et viktig feminist-teologiske poeng.
Når Ek derimot ikke lager mollstemt drama, men dyrker dansen som var det hans frodige kjøkkenhage, så setter han tilskuerens fantasi fri. Dersom Mats Eks egen aften hadde avsluttet med …Og Brahms, ville kvelden tydeligere vist dansekunstnerens skapende kraft over tid. Og publikum kunne gått enda mer løftet ut med D-dur i ørene.

Texten har tidigare varit publicerad i Aftenposten.

Sidsel Pape