Välkommen till danstidningen.se. Allt om dans i Norden. Torsdag 01 oktober 2020

”Saman er ein mindre aleine”

2016-10-14

Fakta:

Namn: Linked / One Theame on a beautiful thing
Koreografi: Vebjørn Sundby & Guro Nagelhus Schia // Christopher Arouni
Plats: Bølgen Kulturhus, Larvik
» http://www.bolgenkulturhus.no

Saman er ein mindre aleine,
– og noen ganger så aleine saman.

Den franske forfatterens boktittel Saman er ein mindre aleina kan ikke få en bedre kommentar enn danseforestillingene Linked og One Theame on a beautiful thing.
Vebjørn Sundby & Guro Nagelhus Schia har selv koreografert sitt første verk. De er et kjærestepar i virkeligheten og et kjærestepar på scenen. I programmet omtales dansen som en duett og etterfølges av en soloforestilling koreografert av Christopher Arouni spesielt med tanke på kvalitetene til danseren Jon Filip Fahlstrøm.
Det er mye som tyder på at visningen av rekkefølgen av de to stykkene ikke er tilfeldig. Der man som publikum under duetten i noen tilfeller blir fristet til å bryte inn og splitte de to danserne, sitter man i salen og bare venter og lengter etter at Fahlstrøm skal få en å dele bekymringene sine med.
I begge aktene spilles det ut universelle, store og bokstavelig talt dype, dype følelser.

Fra dypet og mørke galakser
Musikken i Linked sender oss bakover i tid, til før vår egen fødsel. Er det ikke suset fra mors livmor vi kjenner igjen? Eller må vi enda lengre tilbake? Til der alt liv en gang startet? I havet.
Også menneskenes bevegelser bærer preg av å foregå i vann. Her er motstand, en treghet, en klar vegring til å gi seg hen.
Som en kontrast er One Theame on a beautiful thing lagt til den ensommes eget univers. Danseren er rammet inn av stjerner, men er selv så svart i sinnet at intet lys slipper inn.
Begge stykkene diskuterer fordelen og ulempen ved å være sammen.
Begge stykkene peker på den tynne linjer som skiller oss mennesker fra dyrene. På hvert sitt vis kan de mannlige karakterene til forveksling ligne sjimpanser. Med knyttnevene i gulvet går de på alle fire, ruller på skuldrene og hopper sidelengs på scenen, for deretter, som en neandertaler, forsøke å gå på to bein. Igjen leker koreografene med tiden. Hvem vi er? Hvor vi kommer fra?
Det handler også om basale behov og store følelser: Kjærlighet, hat, frigjørelse, fortvilelse. Her er hjerteskjærende splittelse, gjenforening sammensmelting, total ensomhet og isolasjon.

Å undergrave
Det overordnede temaet er likevel kjærligheten. Kjærligheten til livet. Og kjærligheten til den andre. Med dette for øye er det godt gjort å holde klisjeene på armlengdes avstand. Bare ved et par anledninger rører danserne ved tomme symboler, men viser oss i stedet nyskapende og intrikate vridninger som krever særs myke kropper, en mykhet som kanskje er en forutsetning for at to ulike mennesker noen gang skal kunne tilpasse seg hverandre.
På lik linje som danseren er hektet på den andre og gjerne speiler hans eller hennes holdninger, er han eller hun også sykelig selvopptatt. Også dette for å kurtisere og imponere det andre kjønn. Ikke en lillefingerbevegelse likegyldig, ikke et eneste blunk. Men i kjærligheten ligger også redselen, ligger ensomheten, ligger feigheten, ligger avskyen. Ikke bare hatet mot den andre, men også hatet mot seg selv: Hvorfor får jeg det ikke til? Hva er galt med meg? Hvorfor kan han ikke bare elske meg som jeg er? Men også: Hvordan er det mulig å elske et annet menneske tillater seg selv å gå til grunne? Et menneske som ikke har noe å gi, men som bare ber om mer, roper om hjelp.

I det sorte rom
I One Theame on a beautiful thing, er det ingen som roper. Det er ingen å rope til.
Samtalen går innover og hovedpersonen ser ut til å bare ha seg selv å takke. Kanskje stoler han ikke på noen. Kanskje er det heller ingen å stole på? Fra taket henger det flere lodd. Er det hans lodd i livet? På gulvet ligger det en haug sand. Kanskje er det tiden som har rent ut? Under seansen, mens musikken understreker stemningen og sender oss inn i sorte hull og tomme galakser, forsøker karakteren å flytte på sine vanskeligheter eller også løpe fra dem. Som tilskuer tenker man: Skal han ikke snart få hjelp? Kommer det virkelig ingen?
Nå er det fristende til å sitere den norske forfatteren her: Margreth Skjelbred og diktet: Det er aleine du er.
For også i duetten Linked er danserne alene. Også når de er sammen.
Når forholdet butter, er det alltid en av dem som bakker, forsvinner i mørket, gjemmer seg og skuler på den andres som nå bokstavelig talt dansere videre alene og selvstendig i sitt eget liv. Likevel huker de seg på hverandre. Igjen og igjen. De løfter hverandre til nye høyder eller også underkaster seg den andres vilje. Man spør seg: Hvor synkronisert er det mulig å bli?

Det ensomme samholdet
Mye kan tyde på at Linked har en happy end. Paret finner tilbake til hverandre. Med seige bevegelser speiler de hverandres handlinger og danner en formasjon lignende en anemone som vaier i takt med strømningene. Han hermer henne. Hun hermer han. Til slutt er de ett. Bildet er så symmetrisk som et bilde av en mann og en kvinne kan bli. Det er så harmonisk. Så vakkert. Men også skremmende. Hva skjer her hvis vi blir den andre? Utligner vi oss selv? Er det egentlig da vi går i oppløsning? Hvis så, hva skjer da med den ensomme i ”One Theame on a beautiful thing?”. Evner han helt alene å sette spor i sanden, eller sklir han stillferdig ut av timeglasset som et usynlig støvkorn?
Anna Gevaldas tittel er genial og som en ramme rundt dette verket: Saman er ein mindre aleine. Samholdet kan koste deg livet. Det samme kan ensomheten.

Marte Østmoe

Fler Recensioner

Annonser