Välkommen till danstidningen.se. Allt om dans i Norden. Onsdag 02 december 2020

Fengende forspill

2013-02-05

Fakta:

Namn: Praeambulum
Koreografi: Ingun Bjørnsgaard

Musik: Henrik Hellstenius

Ensemble: Ingun Bjørnsgaard Prosjekt
, Dansere: Lone Torvik, Ida Wigdel, Marianne Haugli, Marta-Luiza Jankowska, Erik Rulin, Mattias Ekholm, Matias Rønningen

Plats: Dansens Hus, Oslo
» http://www.dansenshus.com

Dansens hus sesongåpning med Ingunn Bjørnsgaards urpremiere på «Praeambulum», setter en høy standard for vårens program på nasjonal scene for dans.

Et reisverk er plassert på scenen. Stokker snekret sammen antyder omrisset av et hus uten tak, men med plass til vinduer og dører. Som byggmateriale forsøker danserne å fylle ut tomrommene, med planker og plast, men først og fremst med sitt overlagt snurrige og snublende bevegelsesspråk. Treverket rammer samtidig inn de lyst kledde danserne og deres kontrollert ukoordinerte dans. De blir som byggemateriale som fyller inn reiseverket, uten at det setter synlige spor i scenografien.

Ledes av lyd
Koreograf Ingun Bjørnsgaard har hatt god tid til å arbeide i scenerommet på Dansens Hus hovedscene, forteller hun i samtale med teaterviter Snelle Hall før forestilling. De syv danserne, tre menn og fire kvinner, virker hjemmekjære i det uferdige huset med fluktstoler tilfeldig sparket utover det hvite underlaget. De sitter henslengt, sover i hjørnene, sloss hemningsløst og samles i alldans. Med armen som stav, hopper de baklengs over skulderen og lander pladask på siden. Klaskene glir inn i forestillingens sofistikerte lydbilde.
Henrik Hellstenius nykomponerte musikk er et bærende element i Praeambulum. Hans piano og elektronisk bearbeidete lyd, alternerer med preludium av J. S. Bach fra seks partitaer for cembalo/klaver. «Praeambulum» forundrer og fenger hele timen forestillingen varer, selv om musikken gjør dramaturgien noe forutsigbar.

Barokk samtid
Det er ikke første gang Bjørnsgaard kombinerer barokk og samtidsmusikk i sine forestillinger og uttrykket begynner å finne sin forfinede form. Tidligere har Bjørnsgaard koreografert Largo til barokk- og samtidsmusikk av Per Henrik Svalastog. Forestillingen ble laget for Nordwest Tanztheater fra Oldenburg og Bremen. Praeambulum derimot er koreografert for Bjørnsgaards eget kompani med dansere som hun kjenner godt.
Erik Rulin slår an tonen i sin nærmest mimetiske solo til en av de seks partitaene. Med gymnastiske øvelser på klappstol, uten å fortrekke en mine, blir det lov å le for tilskuerne. Ida Wigdel hviner henrykt mens to av guttene gjør seg til for henne i en lang og kostelig sekvens. Wigdels scenetekke er suveren. Hun mestrer den slepphendte estetikken som kompaniet har dyrket, til tærne uten å gå på trynet. Hun klarer til og med å flette inn spor av barokke danser som menuett og sarabande i det velorganisert uorganiske uttrykket.

Uutholdelig lett
Selv om Praeambulum er meningsfull å være vitne til, så er det underlige universet i Praeambulum preget av meningsløshet. Tankene går til hovedpersonen i Erlend Loes ”L” for Learner. Frustrert over foreldregenerasjonen som bygde landet, er det ingenting igjen til ham å bygge. Han ender derfor opp med en lettvegg på fire ganger fire meter. ”L” som forestillingen Praeambulum tar pulsen på tilværelsens uutholdelige letthet.
En danser som spesielt kler den selvopptatte og selvironiske stemningen er Lone Torvik. Eller kanskje er det hennes suverent svimete karakter som får den dekadente situasjonen til å tre klart fram i all sin saftige selvmotsigelse?

Ustabile maktforhold
Praeambulum betyr forspill, innledning eller forberedelse, skriver Jørgen Langdalen i en utmerket programtekst fra Ingun Bjørnsgaards Prosjekt lagt ut på alle stolene i salen. Begrepet er synonym til preludium, men preambulum har for lengts gått ut av det folkelige musikkvokabularet. Tittelen er uansett talende for alt som foregår på scenen i «Praeambulum».
Igjen og igjen bygger danserne opp scener og situasjoner mellom seg som går i oppløsning like fort som de blir etablert. Duetter og trioer blir til relasjoner spekket av spektakulære misforståelser, mislykkete møter, ensomhet i tosomhet. Ethvert maktforhold som innledes ender i ustabilt sideleie. Dansernes kostymer underbygger deres kjønn stereotypisk, men dansehandlingene undergraver tradisjonelle kjønnsroller.

Kunnskap og kvalitet
Hvordan avsluttes en forestilling som handler om å begynne? Musikken til J. S. Bach dekonstrueres til slutt til den grad at den høres ut som stemming av et klaver. Slik dekonstrueres barokken tilbake til før start og der kan forspillet slutte og «Praeambulum» høste en velfortjent applaus.
Med Praeambulum har Bjørnsgaard laget et eksemplarisk verk som forener de sterkeste kvalitetene hun har: Stor koreografisk og musikalsk kunnskap paret med et skjevt blikk på kjønn, makt og det såreste av det dypt menneskelige.

Sidsel Pape

Fler Recensioner

Annonser