Välkommen till danstidningen.se. Allt om dans i Norden. Lördag 05 december 2020

Maner til medvirkning

2012-04-22

Fakta:

Namn: HEAD(S)
Ensemble: Lys: Ingeborg Olerud og Mia Habib
Plats: Black Box Teaters Lille scene
» http://www.ras.as/


I Mia Habibs “masse-solo” HEAD(S) omformer hun solodans til et lekent gruppearbeid for publikum der oppgaven er å bygge om både rommet og den sceniske situasjonen.

Black Box Teaters lille scene er fullt opplyst og helt stille. Kroppene på raden foran meg bøyer seg framover i setet og ser på kroppen på scenen, en sommerkjole-kledt skikkelse lent inntil en svart vegg. Det røde kjolestoffet med hvite prikker minner om et klovnekostyme. Armer og ben er bare, men en grønn vannmelon er komisk tredd over hodet. Selv ansiktløs gjenkjennes skikkelsen som dansekunstneren Mia Habib.

Uten syn beveger Habib seg stegvis rundt i rommet på flate svarte sko. Hun måler opp meterne mellom veggene, prøver seg på en diagonal på tvers, men kommer skjevt ut og gjenfinner utgangsposisjonen sin. Hun mister både orienteringen og balansen før hun innhenter seg og blir tryggere i manesjen. Habib tramper taktfast rundt og roper slagord som var hun del av en demonstrasjon. Lyden drukner i vannmelonen som hun omsider løfter av seg. En rød hette skjuler fremdeles ansiktet.

Dans med trykksak
Den selsomme og ensomme dansen minner om noe jeg har lest i heftet HEAD(S), en trykksak med bilder og tekster som er produsert i forbindelse med oppsettingen ved samme navn. Publikasjonen fungerer både som eget kulturprodukt, og en slags programtekst som deles ut i etterkant. Jeg leste den på forhånd, noe flere enn meg kanskje kunne hatt nytte av.

Jassem Hindi skriver om idioten i møtet med folkemengden, narren som speiler den enkeltes enfoldighet. Tali Hatuka skriver om den vandrende politikks koreografi, om hvordan demonstrasjoner basert på enkle steg og rytmiske rop former våre omgivelser og politiserer dem. Tekstene blir et bakteppe som gir bedre mening til den sceniske situasjonen.

Adlyder instruksjon
Etter en liten halvtime smyger Habib en bunke med sammenbrettede A4-ark over til publikum. ”Åpne” står det, og folk adlyder. ”Få med deg 5 andre fra publikum. Form en rekke med deres kropper ett eller annet sted i rommet. Gjør dette innen de neste 5 minuttene. Stå på rekke i minst 15 minutter uansett hva annet som skjer i rommet.”

Tilskuerne utfører handlinger skriftlig og muntlig instruert av Habib, tilsynelatende uten å nøle. På sitt subtile og sensitive vis oppfordrer hun til å innta scenen, ommøblere rommet og overta seansen før hun freidig trekker seg ut og overlater dekonstruksjonen av den sceniske situasjonen til de betalende. Hun har omformet det passive publikummet til aktive utøvere av sine idéer.

Overtalelseskunstner
Habib mestrer overtalelsens kunst med enkle virkemidler. I Naom Segals tekst i heftet HEAD(S), peker forfatteren på flere av disse midlene, blant annet bruk av lyd og lys. Lydbildet utgjør en bakgrunnsstøy og i dempet belysning gis publikum trygghet til å endre konstitusjon fra passiv til aktiv.

De fleste som beveger seg fra betrakter til aktør, synes som om de blir stadig mer komfortable med sin nye rolle. De tar halvannen time til de siste forlater lille scene og kommer ut i foajeen der Habib venter. Der vises videoarbeider av filmskaperen Yoav Tal, som et slags postludium. Denne sterke, nesten brutale visuelle delen av HEAD(S) forsvinner dessverre litt i gratulasjoner og forfriskninger.

Forener motsetninger
Det første som slår meg når jeg sitter blant publikum for å se HEAD(S) er ”kropp”. Med min fortid som danser synes hode og kropp som selvmotsigelser, men HEAD(S) bryter denne og andre dualismer ned. Både den tradisjonelle motsetningen mellom tekst og dans samt skillet mellom scene og sal blir langt på vei ført og føyd sammen i HEAD(S).

I og med at seansen ikke får en definitiv slutt, sitter opplevelsen av å være medvirkende og medskapende igjen i kroppen. HEAD(S) gir slik en oppløftet fornemmelse av å ikke bare kunne forme fiksjonen, men også virkeligheten. Men frihetsfølelsen overskygger ikke helt bismaken av å utføre kunstnerens ordre kritikkløst, uansett om instruksjonene hennes er ufarlige og elegant formidlet.

De politiske undertonene i HEAD(S) er et godt forsøk på å aktualisere kropp og dans, men tonene trenger ikke helt gjennom Habibs ambisiøse eksperiment. Hennes kunstneriske grep er tillitsfullt og modig, men neppe nytt for det (norske) publikum som har vært med på scenekunstens postmodernitet en stund.

Urpremiere på Black Box Teaters Lille scene, fredag 13. april 2012.
Premiere på RAS-Regional Arena for Samtidsdans søndag 22. april 2012.

Sidsel Pape

Fler Föreställningar

Annonser