Välkommen till danstidningen.se. Allt om dans i Norden. Onsdag 21 oktober 2020

Ping Pong Pathos

2012-02-16

Fakta:

Namn: A Dance Tribute To Ping Pong
Koreografi: Jo Strømgren
Ensemble: Jo Strømgren Kompani, Manus/koreograf/kostyme- og rekvisittdesigner Jo Strømgren, Dukkedesigner/-maker Stephan Østensen.
Plats: Kulturhuset Bølgen (Larvik)
» http://www.riksteateret.no

Norges mest ettertraktede dansekoreograf har satt seg som mål å forene kunst og idrett. Resultatet er forestillingene A Dance Tribute to the Art of Football og A Dance Tribute to Ping Pong. Tar vi utgangspunkt i seertallene, er Strømgren på god vei til å nå sitt mål. Men blir stykket lest – eller bare oppfattet som underholdning?

Siden fotballen tok plass på scenen, første gang i 1998, har nærmere 150 000 sett forestillingen.
Ping Pong har i løpet av snaue to år, trukket 10 000 seere. Nettopp ”seere” kan virke som en rettere benevning her, i motsetning til dem mer kulturelle betegnelsen ”publikum”. Krever Jo Strømgren for lite av folk i salen? Nærmer han seg sporten også der?

Dagbladet i Norge skriver at forestillingen er ”leken og underholdende”. Er det dette Strømgren vil? Å underholde? Lite tyder på det. Tar du Ping Pong-brillene av og ser forestillingen fra makronivå, beveger du deg langt vekk fra hvite baller og et grønt bord delt på midten av et nett.

Vår evne til å tolke, blir derimot undervurdert når markedsførerne i teatrene, allerede i programmet, informerer oss at hovedpersonen, en asiatisk bordtennisguru, har konstruert en egen kvasifilosofi basert på bordtennis. Her siteres Strømgren: ”Dette er bare tull og tøys, men det er også et bilde på hvordan vi er villig til å betale mer og mer for et bedre liv. Vi designer våre egne liv og vår egen tro”.

Kunne vi ikke trukket den slutningen selv? Hvis vi i så fall ikke er i stand til det, kan dette være et tegn på at forestillingen er for lite tydelig? Må det uttales med ord, det som kan uttrykkes ved hjelp av dansens språk?

Budskapet blir altså tidlig rapportert, men burde i større grad blitt overlatt til kompaniet, – og deretter å bli lest av hver enkelt tilskuer. Maria Henriette Nygård, Sverre Magnus Heidenberg, Mikkel Are Olsenlund og Stian Danielsen, leverer en eiendommelig kraft ofte preget av nonsjalante, synkrone scener.
To dansere i samme posisjon, poengterer Ping Pongens hermelogikk. Dansere dytter i gang hverandres bevegelser, setter hverandre ut og inn i posisjon. Virkningen blir en komplisert, estetisk dominoeffekt.
Mye av Strømgrens genistrek ligger nettopp her. Sporten benyttes som metafor på hvordan vi mennesker, i en venden vi liker å kalle individualistisk, aper etter hverandre, kopierer og påvirker. Ikke bare lar vi oss lede av hopen, vi søker en sterk leder.
Strømgren tar i bruk et originalt grep, og effekten er avskyelig. For en ting er det å ha en leder, i dette tilfellet en bordtennislærer, å se opp til, men hva om han ikke snakker sant? Hva om han er alkoholisert? Hva om han misbruker makten si? Og hva om han ikke er virkelig?
I møte mellom de kraftige danserne og den lille kinesiske guruen, skjer det noe interessant. Uansett størrelse, er det alltid han oppmerksomheten rettes mot. Dansernes blikk er alltid på han, også menneskene tiltrekkes av kineseren. Strømgren har klart å fange en diktators karisma i en enkel dukke. På simpelt vis forfører han den kvinnelige deltakeren i truppen, dette til tross for hennes tekkelighet marker med plisseskjørt og hestehale. Nettopp i det hun utøver Chi Gong, forener styrke og selvinnsikt, forgriper treneren seg på henne. De andre i truppen, elevene, studentene – eller nå snarere slavene, står tafatte og ser på.
Scenen utspiller seg i samme nå som det i Norge diskuteres når det er rett å kalle en voldtekt for en voldtekt. Diskusjonen går ut på om det skal være mer straffbart å voldta en kvinne som er våken og mindre straffbart om kvinnen sover.

Scenen er heslig, men sann. Med skriften i hånd, som så mange andre makthavere, læremesteren for seg. En eller to i salen ler, og kanskje er dette også et bilde på oss mennesker?

Er det derfor teatrene ser seg nødt til å, allerede på første side i programmet, definere stykkets moral og misjon? Det hører med til historien at de som er fan av Strømgren, ikke nødvendigvis oppsøker andre danseforestillinger, men noe bør vel overlates til tilskueren selv?

I A Tribut to Ping Pong forenes ikke bare kultur og sport, det spilles også på religion. For hvor går grensene? Er sport religion? Er kunst religion? Brått er Ping Pong ikke et hvilket som helst spill, det er livet vi lever. Kunsten å høre til i et felleskap, samt kunsten å konstruere et selvstendig selv. Beskjeden alt annet enn underholdene, snarere nedslående. Jo visst speiler vi hverandre. Jo visst lar vi oss lede. Ikke sjeldent villedes vi.

Marte Østmoe

Fler Föreställningar

Annonser