Välkommen till danstidningen.se. Allt om dans i Norden. Fredag 04 december 2020

Stor Succé för Cirkör – livesändning över hela landet den 13 november

2011-11-02

I dagarna har Cirkus Cirkör precis avslutat sin omfattande Norgeturné. Föreställningen Wear it like a Crown till musik av norska Rebekka Karjord har visats på Baerum Kulturhus i närheten av Oslo, i Hagesund, Sandnes, Arendal, Larvik, Lillehammer, Gjøvik och Fredrikstad.
Nu följer många spelningar i Sverige, bland annat en livesändning till många av Folkets Hus-biograferna den 13 november från Acusticum i Piteå varefter turnén fortsätter vidare i Sverige, Tyskland, Ungern, Slovenien mm.
Marte Østmoe såg föreställningen under den norska turnén och träffade artisterna när de spelade på Bølgen Kulturhus i Larvik.

Sirkus som fenomen krever konsentrasjon og presisjon. I dag preges også hverdagslivet av perfeksjonisme. Forestillingen Wear it like a crown speiler det virkelige liv opp på scenen. Kanskje er det ikke så farlig å ha feil likevel? Dine brister kan bli din styrke.

– Vi mislykkes jo hele tiden, her dag, mener akrobat Fouzia Rakez, 31. Fouzia forteller at årets tema er hentet inn av Tilde Björfors, som på sin side er inspirert av den norske musikeren Rebecca Karijord.
– Temaet kan ha hjulpet meg privat, sier Fouzia, men på scenen er det annerledes. Sirkusartister strever alltid etter å lykkes. Likevel er det å mislykkes en like stor del av vår kunst. Det å bære sine feil med stolthet er noe vi sirkusartister bearbeider hver dag.

Kollega Louise Bjurholm Von Euler 29, nikker enig;
– Vi arbeider med risker hele tiden, det finnes alltid en risk å mislykkes. Å feile som sirkusartist, er ikke akseptert. Det Circus Cirkör vil fortelle oss er at det ikke er like farlig å feile i det virkelige livet.
– Vi gestalter bare et tema, legger Louise til og vil ikke tydeliggjøre forestillingens tematikk. Den skal forbli dunkel. Det er publikum som selv må lese inn meningen.


Prisgitt publikum

– Budskapet er det publikum tar til seg, presiserer Fouzia. Med dette utgangspunktet blir hver eneste forestilling spesiell. Alt avhenger av publikum, hvordan de føler seg denne kvelden, hva de har fylt dagen sin med og forventningene de har til det som skal skje videre. Med andre ord gjør Circus Cirkör det ikke lett for seg selv. De gjør det heller ikke enkelt å være publikum.
– Vi har ingen tradisjonell lineær fortellerstruktur, informerer Fouzia – alt ligger litt hulter til bulter.

Dette til tross spiller Circus Cirkör på mange effektive narrative virkemidler; symbolikk, metaforer og kontraster. De to jentene personlige eksempler på dette. De er Jing Jang. Fouzia er sort. Louise er hvit. De er kontraster til hverandre og representerer også ulikhetene inne i ett og samme menneske. Artistnavnene understreker at et hvert menneske har flere hatter, flere sider, flere egenskaper og at også disse står i motsetning til hverandre.
– Jeg heter Wild wear and Wonderful, informerer Fouzia. Louise kaller seg Miracules and Supernatural.
Titlene til deres alter ego nevnes ikke eksplisitt i forestillingen, men kan være med å på å danne deres karakterer.
– Min rolle er fleksibel, mener Fouzia,
– Jeg kan spille på det temperamentet jeg har nettopp denne dagen.
– Jeg vil si at jeg er som en autistisk gullfisk, forteller Louise. Hennes skikkelse er like undrende, like naiv, like overrasket og oppriktig nysgjerrig hver gang hun støter på et nytt fenomen. Det være seg sko eller pingpongballer.

Endring via feil
Gjennom hele forestillingen lekes det med evnen til å spille på alle sine menneskelige sider. Også de dårlige. Flere ordtak blir dramatisert.
Louise, eller Miracules and Supernatural, går bokstavlig talt ut av sitt bare skinn; Frakken hennes henger igjen på døra. I form av pingpongballer som spretter mellom Fouzia, Wild wear and Wonderful og David Eriksson snakker de hverandre etter munnen. En figur som har rollen som konferansier eller forteller, kommer stadig tilbake til de to ulike hjernehavdelene, understreker forskjellene, men også viktigheten av kommunikasjonen mellom de to. En uro bestående av flosshatter surrer over scenen. Parolen lyder: ”Har du den samme hatten på hele livet, kommer du ingen vei”.
En dør har en sentral plass i forestillingen; du møter deg selv i døra, eller den er også en omskrivelse på Herakleitos elv; Hver gang du går igjennom den samme døra, er du aldri den samme. Med å ta tak i sirkusets motsatte karakter, nemlig de naturlige feilbare mennesket, sier Circus Cirkör pytt pytt.
Kompaniet kunne med fordel gjort dette mer tydelig, lagt mer vekt på den lettelsen det er å erkjenne og akseptere sine feil. Like fullt lar de publikum sitte igjen med en følelse av å være viktige, verdifulle, uerstattelige. Deres menneskelige feil og mangler er forvandlet til en ressurs.

Begrepet ”Sirkus” – et handikap?
1, 2 millioner mennesker har sett Circus Cikör. Er kompaniet i ferd med å danke ut de tradisjonelle sirkusene? Circus Cirkör representerer noe ganske annet enn elefanter, sagflis og popcorn.
Begrepet ”sirkus”, kan derfor virke forvirrende, kanskje til og med et handikap for gruppen. Kompaniet presenterer ikke ren underholdning, men krever mye av sitt publikum; tålmodighet, konsentrasjon og god kommunikasjon med scenen. På mange vis er publikum med på å styre forestillingene. I Sverige har Wear it like a crown 10 års grense. I Norge har artistene brent seg på at alt for mange barn sitter i salen. Det er ikke barna som står i sentrum når forestillingen tar form. Tema er voksent og utrykket gjerne dystert, inspirert av film noir. Resultatet er skremmende, surrealistisk, dystert og dramatisk.
I forestillingen ”Wear it like a crown” tar kompaniet utgangspunkt i menneskets udefinerbare, uforklarlige og ofte forvirrede følelsesliv. Musikken er ofte hentet fra vårt indre; hjerter som dunker, puls som slår, angst som svelges. Kompaniet vrenger sirkusbegrepet.
Tradisjonelt sett er Sirkus bygget på euforisk glede, artistene har masker og sminke, de er kledd i fargerik silke med rysjer, gjør perfekte handlinger og har et perfekt ytre. I Circus Cirkör lukkes vi inne i en kaotisk, ufyselig og til tider frastøtende verden, fargene er skitne, gå og sorte. Og kanskje har de rett. Kanskje er det nettopp slik vi har det? Inne i oss. Egentlig.
Det er vakkert av Circus Cicör å fortelle menneskene at de har lov til å bære sine gestalter denne mangler som en krone. Det er et vakkert budskap i en verden som ellers er preget av botox og silikon. Artistene viser at det er mulig å gå videre i livet selv etter en tabbe. Kanskje har den leie episoden gitt dem en nyttig erfaring. Dette er klokt. Circus Cirkör sier selv at det meste er mulig, men dessverre makter ikke artistene å gestalte den lettelsen det er å fri seg fra perfeksjonismen og heller akseptere det å ikke mestre. Gleden ved å stå like støtt, mangler til tross. Gleden ved å akseptere sine feil. En slik glede, gjerne ved bruk av farger, kinaputter og gnist, ville med fordel kunne sprite opp en ellers mørk forestilling og nettopp gi publikum det selvbilde de behøver.

Marte Østmoe

Se vidare

www.cirkor.se/content/kalendarium

Fler Nyheter

Annonser