Välkommen till danstidningen.se. Allt om dans i Norden. Lördag 19 september 2020

Slepphendt vårslepp

2011-06-07

Fakta:

Namn: Vårslepp 2011
Plats: Dansens hus, Oslo
» http://www.dansenshus.com

”Vårslepp 2011” er preget av problematisk programmering og bekrefter munnhellet: Aldri gjenta en suksess.

Samme helg som to øvrige festivaler med dansekunst på programmet, slapp Dansens hus årets siste begivenhet, Vårslepp 2011.
Vårslepp er oftest forbundet med fe, men denne gangen var det dansekunstnere fra hele Norge som skulle slippes løs på Nasjonal scene for dans i Oslo.
Dansefesten presenterte 15 innslag av koreografer og kompanier fra hele landet, nærmere bestemt Hammerfest, Tromsø, Stjørdal, Trondheim, Bergen, Stavanger, Telemark, Valdres og Oslo.
Den Norske Opera & Ballett var også representert. Frikar fikk æren av å åpne ballet med laus, break og capoeira til folketoneinspirert musikk. Kompaniet trakk både Dagsnytt og byens beste tiggere til huset.

Ujevnt
Dansekunstnerne tok i bruk hele Dansens hus, hovedinngangen, foajeen, kjelleren og kinoen over tre dager. Innslagene som var laget for og tilpasset arkitekturen, ble de mest interessante.
At hovedscenen var vel enkelt lyssatt og delvis tåkelagt kveld etter kveld, gjorde innslagene likere enn de hadde trengt å være. Flere av disse bidragene var bruddstykker av eksisterende forestillinger.
Med tilmålt tid hadde koreografene måttet klippe i eget materiale, noen som førte til ujevne overganger og uheldige lydvalg.

Uten sammenligning for øvrig, kunne det se ut som at flere koreografer har hatt råd til minst to dansere, noe som kan betraktes som en forbedring fra NyNorsk dans 10 med alle sine soli.
En vittig og vakker duett var Den kan kjenne ansiktet ditt av Vilde Sparre. Med litt mindre glamour og litt mer humor, hadde det vært helstøpt.
Uten tittel, undertegnet Christopher Arouni, ble utført av dansere hvis kropper er formet av klassisk ballettrening og sceneopptredener gjennom et helt liv. Problemet var at duetten ble satt opp mot kompanier uten formell danseutdannelse, som falt gjennom selv om de isolert sett ville holdt mål.

Norge danser
Vårslepp 2011 viste norsk, men ikke nødvendigvis ny dans. Selv om flere av bidragsyterne var de samme, var ikke dansefesten en oppfølger av NyNorsk dans 10, men av minifestivalen Norge danser fra åpningen av Dansens år.
I 1993 denne holdt på Black Box Teater da Nasjonal scene for dans ikke eksisterte. Kunstnerisk leder av CODA, Lise Nordal, oppfordret en tid tilbake kunstnerisk leder ved Dansens hus, Un-Magritt Nordseth, til å lage en oppfølger av Norge danser som de den gang kuraterte sammen. Nordseth tok Nordals utfordring og fant samarbeidspartnere i Dansens hus kunstneriske råd.

Dette kan ha vært bakgrunnen for at norsk dans ble en litt løs ramme rundt Vårslepp 2011. For som Nordseth sa under åpningstalen, så kjennetegnes det norske i dag som foranderlig og bevegelig, noe ganske annet enn for 18 år siden.
Det eneste som sikkert kan sies om norsk dansekunst de siste tiårene, er at uttrykket er svært variert og miljøet internasjonalt orientert. På Vårslepp 2011 var svensker, hollendere, russere, iranere, argentinere, brasilianere, amerikanere, samer og norskinger m.fl. representert med sin dansekunst.

Målet med Vårslepp 2011 var å vise hva som rører seg av dansekunst utenfor Osloregionen samt å åpne scenen for koreografer som ikke tidligere har fått innpass på Dansens hus.
Derfor var det bemerkelsesverdig at gjengangeren fra NyNorsk dans 2010 fikk så stor plass på programmet.
Publikumsfavoritten BEyond the Face ble vist to kvelder og varte dobbelt så lenge som de fleste andre innslagene. Sist ut på hovedscenen søndag, fikk BEyond the Face siste ordet på dansefesten. Innforståtte tilskuere fra dansemiljøet fikk ledd godt, og kanskje var Vårslepp 2011 først og fremst myntet på disse.

Løssluppent
BEyond the Face kunne vært tittelen på en hvilken som helst samtidsdansforestilling, bare at ingenting ved denne performative hendelsen var tilfeldig.
Ida Wigdel og Kristina Søetorp kalte seg denne gangen The Line Koreografi som mer enn antyder at de balanserer på svært fin line. Filmen og den påfølgende opptredenen utgjorde en uendelig strøm av referanser til dansemiljøet, dets uttrykk og teknikker. De hadde med seg flere dyktige dansere og en korpulent skuespiller som med iransk opprinnelse ga assosiasjoner til koreografen Hooman Sharifi.
Dansen ble utført i en konstant Grahamteknisk kontraksjon, noe som for et utrent øye kunne se ut som dårlig holdning.

BEyond the Face tok for seg norsk kulturkanon fra Fosses dramatikk til Munchs Skrik. Ibsens Per Gynt var også representert ved den grønnkledd danseren i tettsittende fantomdrakt. Fra dansekanon gjenkjentes Nijinskys Våroffer, en mulig ironi over tittelen ”Vårslepp”.
Men hendelsen var verken ironisk eller imiterende, til tross for at den etterlignet dansekunst stadig sett på Dansens hus. Hendelsen kan heller ikke kalles parodi, potpurri eller pastisj, til det var det for inderlig. BEyond the Face bandt dansefesten sammen når seljefløytespill minnet om Frikars åpning, men dansen til ble utført med en selvironi og sunn distanse som lausdanserne bare kan drømme om. Med unntak av Improhappening var BEyond the Face det eneste bidraget som slapp noe løs under Vårslepp 2011.

Våroffer
Resultatet var neppe tilsiktet fra programmererne side og The Line Koreografi kan ikke tilskrives noe ansvar. Den løsslupne kalvedansen sprengte programmerernes bevegelige ramme og ble det som ga dansefesten tiltrengt tydelighet og perspektiv.
Dansemiljøets selvhøytidelighet ble i lys av BEyond the Face påtrengende synlig. Med overlegen refleksivitet, gjennomført ferdighet og intelligent humor, undergravde publikumsfavoritten forestillinger om dansekunst til den grad at det ble vanskelig å vurdere resten av Vårslepp 2011. Den sikre vinneren ikke bare vant, men vårofret resten av programmet.

Det var ikke lett å få dansekunstnere til å melde seg på Vårslepp 2011, kanskje fordi det var uklart hvem som var hedersgjesten på dansefesten. Dansekunstnerne fikk mulighet til å vise seg for Norsk kulturråd, men i en sammenheng som ytet de færreste rettferdighet ble det fesjå.
Den slepphendte programmeringen sammenstilte innslag på kryss og tvers av ferdigheter og stilarter. Programmererne fant ingen bedre fellesnevner enn norsk dans, som for øvrig passet fortreffelig med politiske og økonomiske forpliktelser. Dansefesten var Dansens hus lettvinte svar på å være Nasjonal scene for dans.
Lise Nordal skal ha æren for at 2011 vil skrives inn i norsk dansehistorie som tilbakeblikkets år, men alle suksesser bør ikke gjentas.

Sidsel Pape

Fler Föreställningar

Annonser