Välkommen till danstidningen.se. Allt om dans i Norden. Söndag 27 september 2020

Ikke tilrådelig å kritisere samtidsdans

2010-10-25


“Når en kritiker ser samtidsdans og sier at jeg skjønte ikke en dritt, har hun på en måte diskvalifisert seg selv.” skriver Arne Berggren i debatten “Koreografi er et eget fag”. På samme måte som det er politisk ukorrekt å kritisere samer, så er det ikke tilrådelig å kritisere samtidsdans, sier Sidsel Pape.

At det er begått urett mot samer er en offisiell sannhet. Samene har vært sterkt undertrykt og satt tilbake som gruppe. Kongen har bedt om forlatelse. For å kompensere for uretten begått for flere generasjoner siden, pumper myndighetene penger inn i samisk kunst, kultur og kunnskapsutvikling. Store subsidier går til å holde samenes tradisjonelle levebrød og kunsthåndverk i live. De har sitt eget sameting. Det er dem vel unt, og de fleste av dem forvalter sikkert vervene og summene samvittighetsfullt.

Én gang offer
Problemet er, slik jeg ser det, at det ikke er politisk korrekt å kritisere samer. Noen samer og deres våpendragere går da raskt ut med å forsvare og forklare ”angrepet” som samehets. Er det fordi samene ble kritisert ferdig i fornorskingsprosessen, eller ble deres forfedre trakassert av norskingene? Ja, for det er kanskje her sammenblandingen skjer. Noen samer insisterer på en utdatert offerrolle og velger å oppfatte forslag til forbedring som sjikane. Det er veldig menneskelig og mange bruker samme strategi.

For over 100 år siden rev dansekunsten seg løs fra musikken, balletten og ble moderne. Dansere uten tåspiss, fikk mye tyn den gang. Det gikk ikke likere da samtidsdansere insistere på sine abstraksjoner og tok steget vekk fra den moderne dansens narrative formspråk. Prosjektene har hovedsaklig vært drevet fram av kvinner, som i samme periode har stått på barrikadene, senere surfet på kvinnefrigjøringsbølgen. En slik ”kvinnelig” kunst med (kvinne)kroppen som instrument og selvstendig kunstnersubjekt, bare måtte bli marginalisert. Samene har status som offisiell minoritet i Norge, samtidsdansmiljøet er minoritet i kulturNorge.


Annerledesdansen

”Historisk har dansekunst blitt regnet som et stebarn (styvbarn) blant kunstgrenene, og som sådan blitt svært stemoderlig (styvmoderligt) behandlet av bevilgende myndigheter”, står det på Danseinformasjonens nettsider. De samme myndigheter har falt for retorikken og åpnet lommeboken. Det er dansekunstnerne vel unt og de bidrar sterkt til en særegen form for meningsproduksjon i samfunnet. Men selv om samtidsdans nå er institusjonalisert i Carte Blanche og med Dansens Hus på statsbudsjettet, selv om miljøet har fått sitt eget danseutvalg i Norsk kulturråd, så insisterer dets forsvarere stadig på ”stebarnet”.

Å se seg selv som annerledes er skummelt fordi det skaper et skinn av å være helt spesiell, misforstått og tilsidesatt. Opprettholdelsen av offerrollen kommer særlig til uttrykk i samtidsdansmiljøets forhold til kritikk og debatt. Dansekunstnere forventer å omtales og anmeldes og sutrer når media ikke ofrer dem oppmerksomhet. Det forklares med at media forsømmer seg og ikke forstår verdien av samtidsdans. Dersom anmeldelsen ikke er entydig positiv, så er dansekunstneren misforstått. Da er det lav terskel (tröskel) for å ta kritikeren istedenfor kritikken. Da mistenkeliggjøres og undergraves kritikerens kompetanse. Maktposisjon i miljøet ser ikke ut til å være noen hindring for å begå slike personangrep. Ekstreme spanderer sågar på seg sjikanerende oppringninger og sms´er i sene nattetimer.

Mangler dannelse
Slike sms´er er noe kritikere kjenner til, men i Norsk kritikerlag er erfaringen at samtidsdansmiljøet er av de såreste og mest usaklige blant kunstnergruppene. Det kan virke som at enkelte i samtidsdansmiljøet ikke er kjent med kritisk tenkning og tradisjon og kanskje skaper dette stor usikkerhet. Kan det henge sammen med at en ikke ubetydelig andel av miljøets aktører, aldri ferdigstilte videregående, men gikk rett på danseskole? Samtidig og kanskje nettopp derfor, er miljøet svært opptatt av formell danseutdannelse, noe som bl.a. kommer til uttrykk i debatten ”Koreografi er et fag, Hungnes”.

Det mest udannede er likevel når bevilgende myndigheter med “opptrappingsplan” fortsetter å pøse penger inn i samtidsdansmiljøet, uten å sikre seg at det også utsettes for kritiske blikk. Med slik særbehandling uten kvalitetsikring, vil samtidsdans stagnere. Spørsmålet er om miljøet fortjener bedre. Norsk kritikerlag har konkrete forslag til hvordan kritikerstanden kan styrkes. Men så lenge samtidsdansmiljøet ser kritikk som ubrukelig til annet enn markedsføring, så lenge kritikere ikke regnes som kollega, er vi like langt.

Takk til unntak
Dansekunstnere har tilsvarsrett, men mange mangler tilsvarsevne. Å anmelde dem som ikke håndterer kritikk er verken forsvarlig eller etisk forsvarlig. Heldigvis finnes det dansekunstnere som skriver saklig tilbake, som går i åpen dialog, som tør og takke for kritikken selv om de er dypt uenige. For disse er det håp, også for synliggjøring i media. Det er ingenting en redaktør heller vil ha enn en godt argumentert debatt.

Én gang i året er det bare hyggelig å være dansekritiker, dagen for kritikerprisutdelingen. Resten av tiden er det ideelt arbeid uten rettigheter, en dårlig betalt hobby, en ypperlig måte å akkumulere uvenner. Det er det ikke verdt.

Sidsel Pape

Fler Debatt & Krönika

Annonser