Svinaktig samfunnskritikk

Det styggeste og vakreste været i naturen og mennesket, kombineres og kontrasteres i ”Årstidene”, en eventyrballett grisespekket av referanser og symbolikk.

På Antonio Vivaldis tid oppsto handlingsballetten. Fokuset gikk fra virtuos utøvelse til forestilling som fortelling. 300 år etter gjør Jo Strømgren et vågalt forsøk på å føre tradisjonen videre i sin første helaften kalt Årstidene koreografert for Nasjonalballetten til Vivaldis mest kjente musikk. I vår tid da ”ren” dans igjen settes høyt og nyskaping er et credo, kan slike vågestykker lett griseslaktes. Bokstavelig tale i dans er forbeholdt tradisjonelle eventyrballetter.

Årstider
Strømgren bruker det tradisjonelle barneparet, som også drømmer Nøtteknekkeren. De to første menneskene ser alt det umenneskelige som skjer gjennom året og historien i Årstidene. ”Hun” driver handlingen videre ved å slå på sceneteppet av datolapper. Bak 21. desember viser ”Vinteren” seg. Teppet går opp og avdekker et fråtsende julebord der de grådige glamorøse ikke mangler noe, fortvilende nok.
Siste akt ender med at det sniffende og spyende selskapet blir suttende pattegriser når en purke på utallige tonn hylende rulles inn. Syndefallet er et faktum når de to uskyldsrene gir seg hen til hor og fyll, styrt av misunnelse og begjær. Virkemidlene er ikke mer fantastiske enn i handlingsballetter flest. Eventyr er og blir overtydelige.

Dødssynder
Det er ikke ballettspråket Strømgren arbeider med i Årstidene, så mye som læren om dødssynder fortalt gjennom gjenkjennelig ”Strømgrensk” dans. At danserne ikke er unisone, brukes som virkemiddel for å vise hovmod og latskap på sydentur under ”Sommeren”, eller utmattelsen i konsentrasjonsleiren tonesatt til den harmoniske ”Høsten”.
Når ovnen fyres opp for å brenne jøder mens en vred bøddel befaler fanger til dans, vrenger bildet av vakre Vivaldi seg i takt med magen. Selv den labbetussende St. Bernhardshunden kan ikke redde menneskeheten. Det er likevel håp når barneparet til slutt hopper paradis mens de dusjes i skimrende konfetti for å feire forening mellom han og henne.

Som den halte matadoren i forestillingen, virker Årstidene som en narr for de besteborgerlige operabesøkende. Strømgren speiler vår dekadanse og får tilskuerne til å vemmes og le av seg selv, uten å ville det. Det er ikke lett å samfunnskritisere i vår relative tid, men Strømgren lykkes langt på vei.

Sidsel Pape