Sjøtatt

Ingun Bjørnsgaard har lykkes med det flere har forsøkt før henne. Hun har laget dans av Ibsen og den er dertil lesbar for tilskuerne. ”Sjøen” er for alle!

Resultatet av den nye basisfinansieringen for samtidsdanskoreografer er kommet! Samme dag som Ingun Bjørnsgaard mottar dansekritikerprisen, holder hun urpremiere på en minst like prisverdig forestilling, Sjøen.
Bjørnsgaard har tatt utgangspunkt i Fruen fra havet. Slik det presist oppsummeres i programmet, har Ibsens skuespill tema og dramaturgi som også kjennetegner Bjørnsgaards uttrykk: Kjedsomhet, lengsel, forsvinningstrang, umerkelige overganger mellom tragisk og komisk, utstrakt bruk av speil og skyggeeffekter. Som kritiker Annette Mürer slo fast i 1996: ”Mange koreografer har brent seg på Ibsen. Selv ikke svenskenes store dansedikter Birgit Cullberg fikk riktig taket på havfruen i sin tid.”
I dag leverer Bjørnsgaard sin versjon, Sjøen, som ikke bare fungerer som forestilling, den forfører tilskuerne og trekker dem forover i setene, mot det dragende havet.

Stjernelag
Hvordan får Bjørnsgaard og hennes stjernelag det til? Geir Jenssen har teppelagt forestillingen med Biosphere, stemningsfull, dramatiske, nærmest filmatiske musikk. Scenebildet er sterkt preget av Hans Skogens selvstendige lysdesign, i grønt, blått, rødt. Thomas Björks scenografi er et enkelt genialt stakittgjerde der sprossene også danser og spiller.
Gjerdet utgjør vekselvis grensen mellom, inne og ute, sjø og land, han og hun, følelser og fornuft. En gjennomskinnelig skjerm brukes til skyggeteater og utsøkte videobilder.
Danserne Erik Rulin, Halldis Ólafsdóttir, Ida Wigdel, Lone Torvik og Mattias Ekholm gjør kanskje sine sterkeste prestasjoner noen gang. De er strålende formidlere åpenbart valgt for sine dramatiske og uttrykksfulle ferdigheter. Når slike kunstnere drar i samme retning, må det bli mektig kunst.

Nytt og gammelt
Samtidig som formspråket virker nytt og vekker nysgjerrighet, kan det minne om svensk moderne dans alias Cullberg og Mats Ek. Koreografien er nærmest fri for reproduksjon av dansetekniske trinn. Bevegelsene er rastløse, stakkato, nesten spastiske, søkende mot posisjoner å hvile i.
Likevel virker dansen fri, frisk, forståelig og fabelaktig, ikke minst pga henvisninger til fugler og dyr. Dansernes bruk av tekst er ikke forsøk på skuespill, men sies tørt uten innlevelse. Det virker, tørrvittig. Når havet bølger over videoskjermen og mimes av Ekholm i blått kostyme, utbryter en sidemann høylytt lettelse.
Sjøen er bokstavelig talt til å kjenne igjen. Et småforlangende samtidsdanspublikum er ikke vant til slikt, men setter tydelig pris på det. Det dramatiske vendepunktet, når Ellida velger frihet på eget ansvar, er løst som slapstick: Høyt og fort opplest fra bok, mens danserne overspiller karakterenes bevegelser. Virkemiddelet forløser både stykket og latteren.
Den underfundige epilogen der danserne gjør seg klare til applaus, hjelper på fordøyelsen av det tragikomiske. Bjørnsgaard balanserer grasiøst mellom danseteaterets illustrerende anliggende og den abstrakte dansens selvopptatthet.

Når Sjøen er over blir jeg sittende i Dansens Hus store sal for å samle meg. Jeg er ”sjøtatt” til et sted jeg ikke visste om, men som virker svært kjent. Det eneste jeg vet er at jeg må se Sjøen igjen og håper det samme for flere.
Send Sjøen på turné i inn- og utland! La Bjørnsgaard vise hvordan Ibsen bør fornyes og fortolkes idag!

Sidsel Pape