Välkommen till danstidningen.se. Allt om dans i Norden. Måndag 30 november 2020

Dansens sang

2010-06-29

Fakta:

Namn: The Song
Koreografi: 
AnneTeresa De Keersmaeker,Ann Veronica Janssens,Michel Fr
Ensemble: Pieter Ampe, Bostjan Antoncic, Eleanor Bauer, Carlos Garbin,
Matej Kejzar, Mark Lorimer, Mikael Marklund, Simon Mayer, Michael Pomero, Sandy Williams


Plats: Dansens Hus, Oslo
» http://www.dansenshus.com


Lyden av dans er en dimensjon som sjelden ”synes” i visuelt dominert samtidsdans. Kompaniet Rosas sitt stadig nye blikk på bevegelseskunst, kan i “The song” høres som musikk.

The Song laget og utøvd av Rosas er en forestilling som sier seg selv. Den er så gjennomarbeidet og gjennomskinnelig at den gir mening uten å måtte forstås. I møte med så kreativ dansekunst, strømmer språket på.
The Song vil beskrives og besvares. Denne dansens sang er befriende enkel, tilgjengelig og liketil. Samtidig er det en svært kompleks komposisjon av bl.a. Anne Teresa De Keersmaekers, som har forsket på forholdet mellom musikk og dans siden 1982.

Til å lytte til
Det eneste som kan utsettes ved The Song er at den føles ferdig før den slutter. Etter halvannen time slippes det digre flaket av sølvfolie som henger i en bue fra to stenger i taket. Folien seiler ned og blir til et sceneteppe som ligner det vevde ”sølvpapiret” i Operaen.
Deretter strekkes forestillingen ut i enda 20 min. Lenge før utgangsdørene, åpnes ørene. De tar inn lyden av tilskuernes trang til å skifte stilling, som dermed blir endel av ”sangen”. “The Song” er først og fremst dans å lytte til. Flere sekvenser foregår i halv- og helmørke for å fremme dette.

Forestillingen tar for seg fotgjengeraktig hverdagslighet i scenografi, kostymer, lys og bevegelse. Joggesko mot grå dansematter lager lyden av skrikene gummisåler. De ni mannlige danserne og én kvinne, har ”vanlige” klær samt skift hengende i det høyre scenehjørnet. Det indirekte lyset kommer fra ordinære taklamper, i tillegg til to lyskastere. Den ene, nærmest robotlignende, er plassert helt foran på scenen og får æren av å avslutte dansen.

Beatles inspirert
Alt av sanger, nynning, tekst og mimikk i forestilingen er hentet fra og inspirert av The Beatles White Album, som når Black Bird plystret i en black out.
Sangene i forestillingen kommer i samme rekkefølge som på albumet og utgjør dramaturgien. Samtidig spiller stillhet en særlig rolle i The Song.
En musiker setter lyd til dansen ved bruk av skoheler, våte fingre mot plast og potetmel i tøypose. Hun følger danserne, tar over ledelsen og introduserer ”bevegelser” som kun kan høres og ikke gjøres.

Bevegelsesspråket til The Song er stadig improvisert fram via øvelsen ”følg lederen”. Ved å skiftesvis følge og lede dansen, skapes en tiltrekkende årvåkenhet.
Dansernes løp, hopp og sprang kan minne om et fotballag og deres uforutsigbare samspill. Alle 11 utøvere er på scenen hele tiden og følger interessert med på hverandres soli fra ”benken”. Forestillingen har ingen stjerner, men mange sterke personligheter som alle kommer fram, hver til sin tid.

Lyden av dans er en dimensjon som sjelden ”synes” i visuelt dominert samtidsdans. Rosas stadig nye blikk på bevegelseskunst, kan i The Song høres som musikk. Håpet er at dette toneangivende belgiske kompaniet vil inspirere norske koreografer til å slippe seg dypere ned i utviklingen av dansekunst.

Sidsel Pape

Fler Föreställningar

Annonser