Välkommen till danstidningen.se. Allt om dans i Norden. Torsdag 24 september 2020

Hopper og lander ”Jamsíis”

2010-06-10

Fakta:

Namn: Jamsis
Koreografi: Sølvi Edvardsen
Regissör: Idé, regi, dans og video: Hallgrim Hansegård
Musik: Terje Isungset
Plats: festspillene i Bergen
» http://www.fib.no

Hansegård mangler bevegelsesrepertoar, men ikke mot.

Festspilldirektør Per Boye Hansen kan i utgangspunktet se ut til å ha satset stort på samtidsdans under årets Festspill ”Nordiske impulser”. Forestillinger av Carte Blanche og Jo Strømgren er fast innslag hvert år. Satsingen går ut på at Hansen har utvidet repertoaret med den framgangsrike danseren og medieyndlingen Hallgrim Hansegård fra Melodi Grand Prix-dansegruppa Frikar. Spørsmålet er om Hansen er ute etter kunstnerisk kvalitet eller slår mynt på Hansegårds enorme popularitet for å trekke tilskuere til Bergen. Danseforestillingene på Festspillene er hovedsaklig av mannlige dansekunstnere, fra et kvinnedominert kunstfelt og de er fra Norge, ikke Norden. Om amerikanske Paul Taylor og Hansegård skaper samtidsdans, kan dessuten diskuteres. Begrepet ble drøftet på Norsk Kritikerlags debattmøte ”Hva er norsk samtidsdans?” under Festspillene lørdag 5. juni. Debatten kan leses om på www.kritikerlaget.no.


Side ved side

Jamsíis er et utrykk mye brukt i hoppsport som betyr ved siden av på valdresdialekt. Hansegårds nyeste forestilling Jamsíis er koreografert av Sølvi Edvardsen, ”en av våre viktigste samtidskoreografer”, i følge programmet. Om hennes formspråk er moderne- eller samtidsdans, kan også diskuteres. I hvilken grad hun har formet forestillingen, er uklart. Hun og Hansegård har arbeidet sammen i noen år med skisser til det som nå er blitt en drøy times solo med danseren på Den Nationale Scene. Ved sin side har han musikeren Terje Isungset, kledd som snømann i raggsokker. Han har et beroligende nærvær som balanserer ut den til tider hypre hallingdanseren i styrthjelm. Ikke mange dansekunstnere ville våge å dyrke egen dans over én time. Hansegård mangler bevegelsesrepertoar, men ikke mot. Han hopper i det og lander ”Jamsíis” til tross for at tempo og timing er uten pust og pause. Lausdans-triksene brukes opp lenge før timen har gått.

MGP tittere
I scenisk dansetradisjon settes en uuttalt tidsbegrensing på soli til 20 min. Hansegård er befriende fri for slike forforståelser. Hva er det som gjør noe til dansekunst, spurte han under debattmøtet: Antall minutter? Scenen dansen settes opp på? Det er gode spørsmål, svaret er kanskje så enkelt som hvorvidt publikum begynner å bevege seg i setene. Noen av de yngste vred seg litt mot slutten av Jamsíis fredag 4. juni. Publikum ga stående applaus, men det skjer på alle forestillinger for tida. De fleste tilskuerne var under 16 og over 60. Hansegård trekker heldigvis nytt publikum til scenisk dans, besteforeldre med barnebarn, muligens ivrige Melodi Grand Prix tittere. En av de eldre syntes scenografien var festlig: Ståsjgardiner brukt som vinger på en røykelagt scene, skjuler delvis Isungsets trommesett. Tre store melkespann står rundt. Spørsmålet er om urbane barnebarn i dag vet hva melkespann er: Sylindere i stål til å gå på mens de ruller over scenen, kanskje?

Naturtalent
Hansegård er selv oppført med idé, regi, dans og video i programmet. I tillegg er han dyktig på hardingfele, dertil mens han spinner raskt rundt. Den ravende salmesangen er ikke like heldig. Animasjonen og de levende bildene fra Steinflybreen er det sterkeste virkemiddelet til forestillingen, nest etter Isungsets perkusjon og ishornspill. Videoen er vakker som Jotunheimen og spennende som Hansegård uten sikring. Denne frieste karen løper over breen i reinsdyrspor uten tau, luftambulanse finnes jo. ”Jamsíis” er spekket med underholdning og kunne trenge redigering. Hansegård lar ikke ”gjestene” fordøye alt han så sjenerøst byr på. Fortellingen om en overlevendes lykkejakt på en isbre, bredd som glasur utover bilder, bevegelse og lyd, trengs ikke. Jamsíis dans, film og musikk tåler å tale for seg.

Frikar hevder å stille seg utenfor den pulsbaserte folkedansen, men Hansegård synes heller ikke at det er viktig å bli vurdert som dansekunstner av samtidsdans. Hansegård er uansett på vei til å utvikle sitt særegne scenekunstneriske uttrykk, basert på tradisjonelt sett sosiale dansestiler. Han har et stykke vei igjen å gå. Derfor er det nesten synd at han allerede nå får fylle landets største scenekunstarenaer. Hvor skal han få plass den dagen han når den størrelsen han har potensial for?

Sidsel Pape

Fler Föreställningar

Annonser