Välkommen till danstidningen.se. Allt om dans i Norden. Fredag 04 december 2020

Spørsmål om samtidsdans

2010-06-08

Hva er norsk samtidsdans? – spurte Norsk kritikerlag på det årlige debattmøte under Festspillene i Bergen 2010. Debatten trakk 30 tilhørere til Logen Bar lørdag 5. juni.

Hvert år arrangerer Norsk kritikerlag og Festspillene i Bergen debattmøte.
Utgangspunktet for årets møte var begrepet ”samtidsdans”.
Debatten ble ledet av Melanie Fieldseth. I panelet satt Hallgrim Hansegård og Alan Lucien Øyen. Suzanne Bjørneboe representerte KhiO. Fra Carte Blanche deltok kunstnerisk leder Bruno Heynderickx.

Debatten startet med personlige og informative innledninger fra samtlige panelister. Etter runden kunne Fieldseth konstatere at det tegnet seg fire definisjoner av begrepet ”samtidsdans”: 1) Implisitte kvalitetskriterier. 2) Mandat eller makt til å fylle begrepet med innhold. 3) En spesifikk dansesjanger. 4) Metoder, verktøy eller oppskrifter.

Forskjellige ståsteder
Øyen foreslo humoristisk at ”samtidsdans” kan ses som en ”oppskrift” for dansemakeri: Han mente at det måtte være forvirrende å møte på så forskjellige danseuttrykk som alle sorteres under ”samtidsdans” som f.eks. forestillinger med nakne kropper og film (dans), forestillinger fri for dans (ikke-dans) eller svært danserisk forestillinger (dans-dans). Øyen mente også at samtiddans skiller seg fra annen dansekunst ved at det er konseptuelt.

Øyens synspunkt om formidling av dansekunst ble underbygget av politiker og kulturbyråd I Bergen, Harald Victor Hove. Han forslo at samtidsdans kunne defineres som den kunst som ”ikke er ferdig tygget”. Under oppklaring kunne det utygde forstås som den dansekunst som ikke gir seg ut for å svare på alt, men som er åpen for publikums personlige tolkninger. Ikke minst kunne tilskuere ha nytte av å på forhånd vite om de skulle betrakte en forestilling med blikk for å finne mening selv, i motsetning til å la seg fortelle en ”historie”.

I samme gate forsto Heynderickx ”samtidsdans” som en dansekunst bestående av mange lag med mening og dermed åpnere for fortolkning en mer endimensjonale uttrykk. Heynderickx latet til å benytte en definisjon av begrepet der Norges nasjonale kompani for samtidsdans, NCB, hadde fått mandat til og dermed kunne betraktes som forvalter av samtidsdans med definisjonsmakt over begrepets innhold. På spørsmål om han så på samtidsdans som en spesifikk estetikk, svarte kompaniets leder lite.

Bjørneboe foreslo at ”samtidsdans” oppsto i Norge midt på 1990-tallet. Hun holdt et informativt innlegg om den sceniske dansens historiske utvikling. ”Samtidsdans” er en form for utforskning og et behov for å definere nye retninger i forhold til bevegelse, form og innhold. Improvisasjon som idé og metode i utviklingen av nye verk ble brukt mer og mer av koreografer og ble et viktig fokus i utdanningen. De aller fleste av koreografistudentene kommer fra samtidsutdanninger og arbeider i et samtidsrelatert uttrykk og form.

Hansegård var opptatt av de implisitte kvalitetskriteriene for dansekunst generelt og hvem som definerer innholdet av begrepet. Han hevdet at hva som havner innenfor og utenfor termen, sto mye på kritikerstanden. Hansegård ville at verken ”dansekunst” eller ”samtidsdans” som sådan skulle være vurderingskriterier for kulturelle ytringer av dans. Han var opptatt av å fri seg fra kategoriene og uinteressert i hvorvidt hans arbeid karakteriseres som samtidsdans eller ei.

Konsensus
Etter at debatten hadde gått i to timer satt jeg igjen med flere spørsmål enn før start: Hvem definerer ”samtiddans” i hvilke epoker? Hvem bør definere og med hensyn til hvem? Er det koreografer, kompanier, kritikere, Kulturrådet og/eller kommersen som definerer? Definerer disse for publikum eller for pengenes skyld? Hvem, hvor og hvordan lages samtidsdans? Står det konkrete metoder eller abstrakt filosofi bak? Hva har samtidsdans med dans å gjøre? Bør fenomenet kalles dans, dans-dans, ikke-dans eller kun kunst? Samtidig gikk jeg ut av Logen bar og var svært fornøyd med at et saklig og velformulert panel hadde belyst så mange fasetter av et begrep som åpenbart behøver nyansering og nye tolkninger.

Appendix:
Debattmøtet var støttet av Fritt ord og Norsk Kulturfond.

Sidsel Pape, leder i AU, seksjon for teater, musikk og dans i Norsk Kritikerlag.

Fler Debatt & Krönika

Annonser