Välkommen till danstidningen.se. Allt om dans i Norden. Söndag 20 september 2020

Samtidsdansens fornyere?

2010-05-19

Fakta:

Namn: Flate steinar - er til å sitja på/Beatnaga ii galgga gulgii geahččat/No state citizens
Koreografi: Sigurd Johan Heide, Elle Sofe Henriksen, Paulo Fernandes Junior
Plats: Dansens Hus, Oslo
» http://www.dansenshus.com

Samme uke som Frikar har Oslopremiere på Operaen, viser avgangsstudentene i koreografi ved Kunsthøgskolen i Oslo sin helaften „Springbrett” på Dansens Hus, Blant dem er nyutdannet koreograf og folkedanser, Sigurd Johan Heide.

/

For første gang er avgangsforestillingen i koreografi satt opp på Dansens Hus i Oslo. Tittelen Springbrett viser til at studentene Paulo Fernandes Junior, Elle Sofe Henriksen og Sigurd Johan Heide skal ”springe” ut i koreograf-livet etter dette.
Det kan diskuteres om en slik studentforestilling skal anmeldes. Når KhiO bruker Dansens Hus til å presentere begivenheten, signaliserer de at forestillingen regnes som profesjonell nok som dansekunst. Undertegnede mener at Springbrett står seg mot kritikk og tåler sammenligning med tilsvarende kulturelle ytringer.

Falt ut
Frikar Dance Company´s oppvisning i halling på DNO&B (Den Norske Opera & Ballett), kan best karakteriseres som show, nummer på nummer med påfølgende applaus. Når Frikar ikke lykkes med å skape en helhetlig danseforestilling, så vet vi etter å ha sett Springbrett, at det ikke skyldes dansestilen. Sigurd Johan Heide har tilegnet seg koreografisk kunnskap etter tre år på KhiO og det viser hans bidrag Flate steinar – er til å sitja på. Heide setter sin bygdedans inn i et koreografisk hele og motbeviser myten om at folkedans ikke kan brukes i scenisk dans.

Heides forestilling er inspirert av den underlige
karakteren Mattis, eller ”Tusten”, kjent fra Fuglane av Tarjei Vesaas. 
Heide skriver på dansenshus.com at han ”freistar å setje søkelys på mennesket som fell utanfor
ramma av det normale, og kva som kan høyre heime innanfor denne.”
Det er synd at denne fortolkningsrammen også har falt ut av papirprogrammet som Dansens Hus deler ut ved dørene. Å se forestillingen i en slik sammenheng kunne hjulpet tilskueren å forstå forestillingens narrative estetikk og tilsynelatende tradisjonelle tematikk med bokstavelige bindinger mellom kvinne og mann. Dette kommer til uttrykk i kostymevalg ved et langt erme som fester to av danserne til hverandre.

Krevende kostymer
Koreografien kunne gjerne fortsatt å utforske den selsomme pardansen som oppstår ut av dette ”siamesiske” forholdet. Men det avsluttes når en tredje mannlige danser, alias Apollon, entrer scenen med en seiersikker mine. Det er uklart om Heide viser selvironi eller høytidelighet med dette vendepunktet i dramaturgien. Helten, forøvrig den feiende flotte danseren Matias Rønningen, frigjør kvinnen i forholdet og overlater taperen (Tusten?) til seg selv. Han blir etter hvert satt fri av de seks øvrige danserne ikledd regnbuens farger.
De fargerike fløyelskostymene tar mye oppmerksomhet og gir assosiasjoner til hippy og homoflagg. De står i sterk kontrast til den vadmel som det sammenbunnete paret bærer.

Heide får fint fram Tustens selsomme verden, særlig gjennom den atonale hardingfeleverket Ang 
av Øystein Figenschou. Musikkensemble fra Lea de – Bygda dansar i Oppland, sitter på scenen. Musikalsk ansvarlig Nina Fjeldet går også rundt og spiller blant danserne. ”Lea de”, lydskrift for beveg deg, er et folkedansprosjekt for ungdom, som ambulerer fra 
fylke til fylke, og arbeider med opplæring i lokal dansetradisjon og bruk av
folkedans på scenen. Minst seks av de ni danserne i forestillingen er rekruttert derfra, noe de ulike kroppene også bærer bud om. Deres odde og abrupte bevegelser bidrar sterkt til forestillingens snodige stemning. Disse danserne er imponerende samstemt i kjededansen, en kanon i bevegelse som bølger seg rundt på scenen.

Sadosalmesang
Springbrett fortsetter som multikulturell aften med Elle Sofe Henriksens Beatnaga ii galgga gulgii geahččat, nordsamisk for ”en skal ikke skue hunden på hårene”.
Hvis det er mulig å sammenligne så forskjellige dansekunstneriske ytringer som i springbrett, så er dette kveldens høydepunkt både koreografisk og musikalsk.
Komponistene Pia Møller Johansen og Torgeir Vassviks lydbilder ligger som lag på lag med samtale på samisk, joik, salmesang og elektronika i tillegg til de hemningsløse hundehylene som de tre danserne selv legger inn i bildet. Koreografien er også lagvis med fysiske ytringer og gester, delvis improvisert og delvis koreografert.

Hanna Mjåvatn fra Dansefeber debuterer som scenisk samtidsdanser og hund i Henriksens forestilling. Hun viser virkelig å ha et sterkt scenisk nærvær og en danseteknikk fullt på høyde med de to andre danserne. Alle tre er deilig organiske i dansen og går inn og ut av unison bevegelse uten at de mister sin saftighet. Blant flere tragikomiske scener står sado-salmesangen fram. En danser blir dasket hardt over hele kroppen mens hun synger en salme av J.V Vikman oversatt til samisk.
Deretter fortsetter danserne og kaste seg rundt på scenen i noe som sannsynligvis er tradisjonelle samiske underbenklær.

Vilt og utemmet
Litt uklart er det hvordan Henriksen stiller seg til sin samiske bakgrunn, om forestillingen er en hyllest til eller kritikk av den minoritetskulturen hun står i. Med fare for å eksotifisere det samiske, så framstår Henriksens bidrag som fri utfoldelse av kvinnelig villskap og utemmet kraft.
Sjelden er det å se koreografer, også i samtidsdans, som ikke engang forsøker å tilfredstille det maskuline blikket med seksualiserte kvinnekropper og kostymer.

I sterk kontrast følger No state citizens. Innenfor en halvsirkel avgrenset av et buet filmlerret, danser et par ikledd en mellomting av gym- og romdrakt. På lerretet vises videokunst som kan minne om kaleidoskop og syretripp. Paulo Fernandes Juniors forestilling er som å få besøk på scenen fra 70-80-tallet. Dansestilen kan minne om Cunninghams minimalisme og formstudier. Fernandes Juniors forestilling er insisterende og forfriskende uberørt av samtidsdans slik den ofte kommer til uttrykk i dag. Det som gjenspeiler vår tid er tittelen som viser til det mye brukte temaet identitetsøken, nærmere bestemt det å være til uten tydelig nasjonal tilhørighet.

No state citizens 
vender slik oppmerksomheten tilbake til det som kan være samlende for Springbrett, nemlig de forskjellige etniske kulturene og dansestilene som krysses i og med disse tre koreografene. Det er vel verdt å merke seg navnene Sigurd Johan Heide, Elle Sofe Henriksen og Paulo Fernandes Junior. De har mye på hjertet, de kan evne å fornye samtidsdansen og trekke nye tilskuere dertil.

Sidsel Pape

Fler Föreställningar

Annonser