Välkommen till danstidningen.se. Allt om dans i Norden. Fredag 25 september 2020

En sporvogn på skinner

2010-05-03

Fakta:

Namn: En sporvogn til begjær
Koreografi: John Neumeier
Musik: S.Prokofiev: Visions Fugitives op. 22, A.Schnittke: Symfoni nr.1
Ensemble: Nasjonalballetten
Plats: Den norske Opera og Ballett, hovedscenen
» http://www.operaen.no

Neumeiers helaftens ballettforestilling basert på og oppkalt etter Tennesse Williams En Sporvogn til begjær, forsøker, men fornyer ikke balletten.

John Neumeiers koreografi fra 1983, inspirert av Tennesse Williams En Sporvogn til begjær, er gjenoppsatt på Den norske Opera og Ballett i 2010.
Neumeiers helaften i to akter er preget av svært påkostet scenografi, kostymer og lysdesign, utformet av ham selv.Nasjonalballetten fyller hele besetningen på nær 30 dansere.
Neumeier ønsker, i følge ballettsjef Espen Giljane, ”at danserne blir karakterene, og ikke bare spiller dem.” Da må Neumeier i tilfelle instruere alle, med hederlige unntak av Andreas Heise og Silas Henriksen, på en annen måte.

Robert Wilsonsk

Forestillingen framstiller den seksuelle, bourgeoisie Blanche DuBois, som et skjørt offer. Stykket dreier seg rundt en voldtekt på Blanche utført av hennes søsters mann, delvis fortalt i retrospekt.
Da dans ikke kan iscenesette fortid, starter Neumeier sin ballett når stykket slutter, med Blanche på asylet for sinnssyke. Her slutter også forestillingen.
I to timer gir det sceniske uttrykket ikke bare assosiasjoner til Robert Wilsons særpregete stil med sakte gange og hvitmalte ansikter: Det er uklart om stolscener regelrett er stjålet fra Einstein on the beach.

I ballettens første akt trenger svarte og hvite spøkelser seg inn i Blanches verden, mens scenografiens sørstatssøyler smelter til musikk av Prokofiev.
Den uutholdelig lange voldtektscenen utspiller seg i andre akt, hvorpå forbryteren Tarzan-aktig slår seg selv for brystet. Neumeier dveler lenge ved det voldelige, på en måte som absolutt ikke er nytt i opera og ballett.
Spørsmålet melder seg hva voldtekt har med begjær å gjøre og om Neumeier romantiserer vold.
Etter udåden kommer de hvitkledde gjenferdene fra Wilson og strør blomster over offeret. Forvirret til å tro at hun står brud for sin bøddel, kler Blanche seg i brudekjole og tiara før hun igjen ender på sinnssykasyl.

Ukritisk reproduksjon

Williams hadde et kritisk blikk på kjønnsmaktsystemet i sitt drama fra 1943. Det er ikke mye igjen av hans subversive prosjekt i Neumeiers En Sporvogn til begjær.
De homoerotiske undertonene er skrudd helt ned og delvis overtatt av ballettens tradisjonelle heteronormative pas de deux´er.
Det er dessuten lite å spore av Blanches sterke seksualitet, som teaterstykket handler om og som blir hennes bane. Meldingen om at slike kvinner blir voldtatt og mistrodd, er ikke bare ukorrekt, men utdatert i 2010.

Ballettversjonen av En sporvogn til begjær virker neppe slik Williams hadde tenkt seg at det skulle virke på sitt publikum i 1943. Først 40 år etter, når et radikalt stykke teater har oppnådd en plass i den vestlig kanon, kan den konservative klassiske balletten sette det opp.
Neumeiers dansedrama av En sporvogn til begjær fornyet kanskje balletten i 1983. I 2010 går den samme oppsettingen ”på skinner” (på räls) uten friksjon.

Sidsel Pape

Fler Föreställningar

Annonser