Slatto svever igjen

Slaattos sjenerøse scenekunst skaper større takhøyde på Dansens Hus.

Det er stupedama som driver scenekunstneren Martin Slaatto denne gangen, Brynhild på pastillesken med rød badedrakt i svalestup over blå bølge. Oppsettingen
Pastillstupet
ender med at Slaattos 82 år gamle mor krabber opp og lar seg falle fra tieren på Hvalstrand bad, eller er det sønnen?
Filmen av stupet vises på lillescenens bakvegg. Pastillstupet virker å være dedikert til mor, Margit, som viste ham Hvalstrand, bolletrilling og tydeligvis et uhemmet mot. Slaattos risikable svev er sagnomsuste og tidligere festet til filmen
Uanmeldt hopper
(1998).

I beredskap

Slaatto befolker Dansens Hus med en hel beredskapstropp inkludert familiemedlemmer. Fire menn i rød skøytedrakt, tre stupedamer i badedrakt samt flerfoldige folk i brun overall. Alle opptrer som seg selv og mer trengs ikke. Det hele er lunt, lekent og liketil. Hengende i tverrbjelkene høyt oppunder taket, har troppen en jobb å gjøre, sier Slaatto. Det må være takhøyden på Dansens Hus som skal heves. Slaattos kunst som neppe kan kalles ren dans, fikk innpass på Dansens Hus. At det ikke var lett å entre fortet, forteller Slaatto frimodig om. Hans ellers velvillige og vennlige tone blir da lettere kritisk.

Slaatto har skapt om lillescenen til et prosjektrom klart for kunst. Fra taket henger en ekte ballongkurv og en ”full size” fururot. En enorm pastilleske fungerer som imaginært svømmebasseng og stupebrett. Scenografien utforskes fysisk, særlig ved klatring. Slaatto er i beredskap i tilfelle kunst, skriver han. Kanskje vil oppsettingen gi kunstneriske opplevelser. Mer pretensiøst er det heldigvis ikke og derfor lykkes han. Med Pastillstupet kan publikum selv komme i svev.

Skaper møter

Som Slaattos tidligere stykker, handler også Pastillstupet om å utfordre begrensninger og utforske forbindelser mellom sjangere. Slaatto beveger seg elegant mellom sport, dans, dokumentarfilm, verbal refleksjon og romkunst.
Pastillstupet tar opp i seg hans tidligere arbeider. Skulpturen
Organet/Torso/Kokong
som bæres inn og henges opp, minner om håndteringen av store strukturer i
Skavanken
(2002). Løpestrengen ble også brukt i
Rå Sløyfe
(2007), denne gangen for å sende en bollekurv fra huset ved siden av Dansens.

Slaatto forsikrer om at troppen hans er godt sikret. Det vil si, alle unntatt ham selv, som klyver risikabelt mellom spottene oppunder taket. Det farligste momentet blir ironisk nok hopsasteg på flatt gulv. Slaatto vrikker foten og legger ikke skjul på smerten før han fortsetter ufortrødent. Når gamlemor til slutt har stupt på Hvalstrand, samles alle til boller og kaffe. Folk forlater ikke salen men blir på slabberas. Slaatto mestrer med sin sjenerøse scenekunst å gjøre Dansens Hus til den møteplassen det er ment å være.

Sidsel Pape