Suggererende kraft

Anonymisert samhandling og ekstreme handlinger preger Carte Blanches dobbeltforestilling.

Carte Blanche fortsetter å pleie sitt forhold til dansekompaniet Batsheva med verk av Hofesh Schechter, en tidligere danser i kompaniet, og dets nå værende huskoreograf, Sharon Eyal. Til tross for at begge verk skal omhandle kjønn er det snarere deres ubekvemme fremvisning av samhold og kollektivitet som står sterkest.

Schechters Uprising fra 2006 begynner eksplosivt idet syv mannlige dansere skrider over scenegulvet og fryser i posisjon rett foran publikum. Men det glir fort ut i variasjoner over stereotypisk maskuline handlinger. Fra slåsskampens omfavnelse og brytertak, til bevegelse inspirert av break, ispedd dyriske assosiasjoner. Kanskje en kommentar til den hårfine grensen mellom opplyst og basal atferd, men det kommuniseres nøytralt og anonymt. Først når danserne igjen plasserer seg tett foran publikum gjenfinner forestillingen sin kraft.

Uprising skal være inspirert av opptøyene i forstadene til Paris i 2006. At det finnes et betent materiale i bunnen, er vanskelig å få øyet på. Det er kun en attpå­klatt sluttscene som viser til opphavet. Uprising er lett å like, men utfordrer neppe, verken estetisk eller emosjonelt.

Eyals Killer Pig gjør det motsatte. Spesiallaget for Carte Blanches kvinnelige dansere fascinerer koreografiens stringens, effektivitet og hyperkontroll. Samtidig vekker det sterk ambivalens hva gjelder kjønn. Danserne er strippet for identitet, alle som en kledd i minimale drakter, med pudder på ansiktet og i håret. En anonym kvinnemasse som handler sammen. Tidvis med nesten militær presisjon.

Bevegelsen bygger på feminine klisjeer hentet fra dansehistorien og hverdagslivet, tatt til det ekstreme. Beinet løftes høyt over hodet og holdes. Hofter vrikkes så svette renner. Tå hev. Glimt av nostalgisk kvinnelighet og rituelle handlinger blandes med bevisst forvrengning av stereotyper.

Verken Uprising eller Killer Pig bærer preg av stillingtagen. Men Eyal har en sterk og tydelig koreografisk signatur som i større grad enn Schechter tvinger tilskueren til å engasjere seg med verket.

(Bergens Tidende 12.3.2009)

Melanie Fieldseth