Eks-ingeniørens eksistensialisme

Som en by med respekt for seg selv har industribyen og jernbaneknutepunktet
Tsjeljabinsk i Sibir et kommunalt støttet danseteater. To forestillinger
derfra viser hvordan kompleks koreografi kan munne ut i enkle historier fra
nærmiljøet.

Hun kunne fremdeles laget traktorer, russeren Olga Pona. Men noe skjedde med
den sovjetiske traktorteknologien. Sovjetunionen forsvant. Traktoringeniøren
Olga Pona også.

Historien slutter ikke der. I 1990-tallets post-kommunistiske Sør-Ural
dukker det opp en iakttaker utenom det vanlige. Hun studerer sine
medmennesker og tegner portretter av hverdagslivet deres. Hun tegner mange,
og hun tegner dem med varme.

Snart etterspørres hun også i Novosibirsk, Volgograd, Jekaterinburg, Moskva
og St. Petersburg. Siden vil utlandet ha henne. Rotterdam. Seoul. Oslo.

Tsjeljabinsk og Oslo. Kultiverte byer der folk er vant til at det tegnes og
fortelles historier gjennom dans. Eller? Uansett er det det hun gjør.
Eks-ingeniøren Pona er blitt koreograf.

Olga Pona sparer ikke på spagatene i sin tolkning av menneskets harde kår. I
to av hennes forestillinger, som nå gjester Dansens Hus, må dansere av begge
kjønn takle trinn som fordrer både guttespagaten og jentespagaten. Til sitt
gymnastiske kroppsspråk har Pona skaffet funksjonelle kostymer. Korte
skjørt, vide bukser og dresser rett på huden er holdt i farger som ikke
forstyrrer fortellingene om menneskene bak stål, legeringer og smelteverk.

Lett er det ikke, i det første stykket Does the English Queen Know What
Real Life is About. Lett har det heller aldri vært. Og det ser ikke ut til
å bli noe bedre, heller. Alt i følge danserne som henger i stroppen mens de
frister tilværelsen på et turnapparat. Hvilestillinger finnes knapt, ikke
for andre enn de som er helt utmeldt av samfunnet.

Etter pause vises Staring Into Eternity. Her møter vi den maskuline
halvdelen av ensemblet. Seks dansere får selskap av to sangere, bredbente
menn i dobbelspente jakker som med hendene i lommene synger sentimentale
sanger. Symbolsk og bokstavelig avkles den russiske mannen. Tilbake sitter
slitne, men ikke utslåtte karer.

Klimaendringer er ikke til å kimse av, verken politiske eller
meteorologiske. Når det gjelder det koreografiske er varselet entydig. Det
blåser en varm vind fra Sibir.

På trykk i Aftenposten 22. april 2005.

Marit Strømmen