Välkommen till danstidningen.se. Allt om dans i Norden. Onsdag 30 september 2020

Electric-Boogaloo Don Quijote

2005-05-11

Fakta:

Namn: Don Quijote
Koreografi: Øyvind Jørgensen
Ensemble: Bjørn ”Sean” Hagen, Thomas L. Gundersen, Katrine Bølstad og Nils Jakob
Plats: Black Box Teater i Oslo
» http://www.blackbox.no

Koreografen Øyvind Jørgensen setter dansefot på nok en litterær klassiker.
Etter fjorårets Peer Gynt-suksess er det renessansens don Quijote som får
2005-ben å gå på, rustne boogie-ben.

Enkelte koreografer har en egen evne til å la dansere vokse, fornye seg og
inspirere hverandre. Øyvind Jørgensen er en slik. Gjennom 20 år som
dansekunstner har han ikke bare vært sin egen mentor og trener, med
særpregede soloforestillinger som resultat. Han har også vist seg som en
risikovillig lagspiller og sjenerøs leder, med teft for dansens mer
marginale utøvere.

I hans siste prosjekt, klassiker-bearbeidelsen Don Quijote, deltar kjente
navn fra nær sagt alle grener av samtidsdansen. Om opprinnelige ”outsidere”
som Bjørn ”Sean” Hagen (don Quijote), Thomas L. Gundersen (Sancho Panza),
Katrine Bølstad og Nils Jakob Johannesen i dag er etablerte utøvere, så
viser de seg fra ukjente sider i Jørgensens koreografi. Gundersen og
Johannesen har utvidet sitt dramatiske repertoar, mens Sean og Bølstad har
videreutviklet et allerede skyhøyt teknisk nivå.

Med individuelle forskjeller isolerer danserne kroppsdeler som
tilsynelatende flyttes uavhengig av hverandre. Når electric
boogaloo-mesteren Sean briljerer, skyves kroppen av gårde, som var den
belyst av blinkende strobe-lamper. I tittelrollen tilføyer han dessuten et
lag med rust, en slags tegnspråklig ridderkodeks der håndflatene vris i
stadig nye vinkler.

Mesteparten av de 800 sidene Cervantes ble verdensberømt for, er silt ut i
Øyvind Jørgensens versjon av don Quijote. Det gjenværende destillatet
porsjoneres ut i form av dans og slagkraftig videokunst. Anna Widéns
landskapsromantiske motiver gir først inntrykk av å være stillbilder.
Brunsvidde åkre og mosekledte skoger beveger snart på seg, de forbereder
kampen mot noen høyst ukonvensjonelle vindmøller.

Musikkens islett av spanske rytmer er bare ett av Petter Wiiks mange
vellykkede musikkdramatiske grep.

Jørgensen sjeler knapt til den klassiske ballettens imponerende don
Quijote-tradisjon. Han skyr den lettfattelige librettoen, og gjenskaper
heller noe av bokens detaljrikdom. Ensemblet utfører for eksempel en
zombie-dans som drar større veksler på Michael Jacksons Thriller-koreograf
Michael Peters, enn på den kanoniserte don Quijote-koreografen Marius
Petipa.
Tynges av tradisjonen? Ikke Jørgensen, nei.

Marit Strømmen

Fler Föreställningar

Annonser