Nasjonalballetten i støtet

Sterke dansere oser av overskudd i møtet med fire ledende nordiske
koreografer. At ikke støttespillere kives om å få sponse denne energibunten
ut til distrikts-Norge, er komplett uforståelig.

Dansekunstens estetikk er alltid i endring. Koreografene er blant dem som
har størst mulighet til å påvirke hvilke konvensjoner som bevares, hvilke
som brytes. Når Finlands mest innflytelsesrike kritiker skal peke på den
hun knytter mest håp til i så måte, faller valget på Jorma Elo.

Med sin kvikke, muntre Cut to drive, den første av
Nasjonalballettens fire urpremierer under samletittelen NOKO – Nordiske
koreografer, innfrir han forventningene til fulle. Elo spilte ishockey i sin
tid. Dansere som skyves bortover gulvet, med fotsålene som skøyter, er en
effektfull rest fra idrettens kunst.

Koreografen er heller ikke redd for å klumpe danserne sammen på gulvet. Tett
ved siden av hverandre utnytter de rommet mellom seg maksimalt. Da gjør
overkroppen raske bevegelser, mens bena holdes urørlig. Ro er det ellers
lite av. Danserne setter sin ære i å proppe hver enkelt takt i Vivaldis
fiolinkonsert full av aksenter.

Kostymene, hos de kvinnelige danserne i rødt og gull, er så funksjonelle som
bare en danser kunne laget dem. Hjernen bak er Bregje van Balen som designer
anvendelig, uten å gå på akkord med estetikken.

I ballett nummer to tar Rachel Quarmbys eventyrkostymer uvanlig
stor plass. Full utkledning med uformelige frakker, selvlysende vinger og
maske passer for så vidt til det Shakespearske midtsommernatts-temaet, men
dessverre skjules dermed mye av Pontus Lidbergs koreografi. Med fantasifull
hjelp av lysdesigner Kristin Bredal, som gjør en kjempejobb på alle kveldens
koreografier, forteller Lidberg på filmatisk vis. Særlig Hedda Staver-Cooke,
men også Niklas Mattson, stråler her.

Etter pause heter koreografen Ingun Bjørnsgaard. Når hun koreograferer
inkluderes ansiktsmimikk i høyeste grad. Stine Østvold og Ole-Willy
Falkhaugen er med på notene, helt fra første stryk av Beethoven. De andre
fire danserne uttrykker seg tydeligere etter hvert.

Østvold gjør en fabelaktig innsats, hun har til fulle forstått
den bjørnsgaardske forflyttningen der man havner i positurer snarere enn å
innta dem. Mot slutten kommer Per Henrik Svalastog inn i høytalerne og
ventilerer Beethoven. Industri-lydene er først malplasserte mot mesterens.
Men Svalastogs musikalske bearbeidelse beviser snart ordtaket ”en vender seg
til alt”.

Thomas Bjørks kostelige rysjer, blonder og volanger på mannlige, så vel som
på kvinnelige dansere, mangler bare motefotografen – Bjørks stiligste
kostymedesign hittil.

I den siste koreografien har mennene plissé-skjørt. Skottene har alltid
visst det. Selv har jeg forstått det siden orkesteret Red Hot Chili Peppers
glansdager: Menn kler skjørt. Tim Rushton er danskenes koreografvalg denne
gang, som han var det da Den Kongelige Ballet i København skulle ta sine
første trinn i Danmarks nye operahus.

En smule låst til pardans er han kanskje, men lykkes hver eneste gang
duettene løses opp. Åtte av Nasjonalballettens dansere smitter her publikum
med sin danseglede, og spesielt Dirk Weyershausen er i storslag.

Det nordiske koreografisamarbeidet fortsetter i Stocholm til høsten.
Nasjonalballettens lydhørhet overfor fire dyktige koreografer gjorde
startskuddet til en firedobbel opptur!

Marit Strømmen