Välkommen till danstidningen.se. Allt om dans i Norden. Torsdag 29 oktober 2020

Ballettsjefens Amerika-linje vakler

2005-03-16

Fakta:

Namn: Momentum
Koreografi: Stanton Welch, Douglas Lee og Lila York
Ensemble: Den Norske Nasjonalballett
» http://www.operaen.no

Espen Giljanes valg av koreografer overrasker. Altfor mange dansere er
ukomfortable med sine nye trinn, men her finnes også høyst severdige scener.

At en ballettsjef med bakgrunn fra amerikansk dansemiljø også inviterer
koreografer som enten er amerikanske, eller jobber i USA, forundrer vel
ingen. Når jeg likevel stusser over Espen Giljanes trippelprogram, er det
fordi det ikke styrker Nasjonalballettens identitet. I stedet for en djerv
oppdagelsesferd etter ensemblets nye signatur, den sårt tiltrengte profilen
for fremtidens dansere, virker man såre fornøyd med at Nasjonalballetten er
mest kjent for en Glen Tetley-bearbeidelse fra 1980.

Vanskelig. Uansett hvor mye bra man finner i de tre koreografiene som danses
under fellesbetegnelsen Momentum, bidrar ingen av dem til stormkast, knapt
nok krusninger, i Nasjonalballettens historie. Ikke er de spesielt
originale, de mangler levende musikk og har til dels urealistisk høy
vanskelighetsgrad.

Den første, laget for San Fransisco Ballet i 1996, er desidert best. Stanton
Welch, kunstnerisk leder i Houston Ballet, koreograferer modent. Hans
Maninyas åpner sterkt. Hurtighet og ømme partier kontrasteres i storslagne
pardanser, den ene mer vellykket enn den andre. Eugenie Skilnand, Maiko
Nishino og Richard Suttie utmerker seg med musikalitet og spenst, men
Kristian Ruutu er kveldens helt. Han briljerer med fart, timing og overskudd
i hver eneste av de tre koreografiene.

Kveldens verdenspremiere er den ”mørkredde”, lett marerittaktige Fractured
Wake
av Douglas Lee. Programheftet antyder at Lee kan få flere oppgaver i
Nasjonalballetten. Forhåpentligvis blir det som danser, koreografen Lee
sliter foreløpig både romlig og visuelt med hull i gulvet og urolig
scenografi. Flere oppfinnsomme bevegelser og dedikerte dansere redder
stunden.

Rituelt. Siste verk ut er Paul Taylor-danseren Lila Yorks Celts fra 1996.
Scener fra irsk historie, fra de gamle kelterne til i dag, utspiller seg med
rituelle snarere enn politiske referanser. De 23 danserne kan ikke skjule
strevet med krevende trinn. Blant enkelte unntak er Kristian Ruutu. Gledelig
nok slår Dirk Weyershausen seg løs.

Victoria Herbert er det også mye sprett i. Ellers henger de kvinnelige
danserne så vidt med på den raske jig-musikken. Noen av mennene er helt
håpløse. Selv om det er et profesjonelt nederlag å la seg affisere av
manglende entusiasme for trinn, så er det sikkert lite inspirerende med en
koreograf som ikke kan skilte med stort annet enn umulige overganger og
Tunji Dadas raffinerte kostymer. Takket være Dada, og enkelte morsomme
Yorks-detaljer, gis Celts en egen energi, men for ofte tipper rytmejaget
over i ufrivillig parodi på Riverdance.

Klassikere. Problemet er ikke bare kort innstuderingstid. Dersom den
kunstneriske risikoen holdes nede på dagens nivå, ender vi opp med et
utslitt kompani med et altfor variert repertoar, der hver enkelt
forestilling spilles for sjelden til at den sitter.

Dagens Nasjonalballett takler de gamle klassikerne, som Svanesjøen, bedre
enn noensinne. Hva kompaniet trenger er noen nye klassikere i tillegg. For
meg må de gjerne komme fra Amerika, hvor som helst, bare de trekker dyktige
dansere til ensemblet når det snart skal utvides.
Ballettsjefens aktuelle
forbindelseslinje ”over there” skurrer mer enn den kommuniserer.

Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven. På trykk i Aftenposten 13.mars.

Marit Strømmen

Fler Föreställningar

Annonser