Aldersforskjell ingen hindring

Påminnelser om livets slutt er noe av det kunsten kan best. Men det er den
utsøkte rollebesetningen, med legender som Edith Roger og Ellen Kjellberg,
som er denne forestillingens fremste attraksjon.

Etter teppefall er det ingen tvil. En scenepersonlighet er en
scenepersonlighet, enten hun 20 eller 80+. For aldersforskjellen mellom den
unge fremadstormende danseren Loan Tp Hoang og grand old lady Edith Roger er
alt annet enn iøynefallende der de to tumler viltert rundt hverandre i Sølvi
Edvardsens Memento Mori.

Med sin vare, eteriske tilstedeværelse drysser også Ellen Kjellberg, i sin
tid den første norske Odette/Odile i Svanesjøen, stjernestøv over scenen.
Sammen med en sjeldent lettbent og veltilpass Monna Tandberg, og den
syngende glasskunstneren (!) Ulla-Mari Brantenberg, danses livets gang –
intet mindre – med bevegelser, ord og toner.

Det er ikke lite koreograf Sølvi Edvardsen har satt seg fore med denne
forestillingen. Så markerer den da også hennes 25-års jubileum, og hviler
på et vell av erfaringer fra oppdrag i inn- og utland. Alle medvirkende er
sentrale kunstnere innen sine felt, håndplukket for å tilføre sitt bidrag
til de evige spørsmålene som reises.

”Husk at du skal dø”, sa forestillingen til premierepublikummet lørdag. Men
det spørs om ikke et visst kunstsyn ble forsøkt avlivet i samme slengen: Den
skrekkinngytende ideen om at danseren aldri kan klare å nå toppen som
rolletolker og karaktertegner – mens fysikk og teknikk fremdeles er på
høyden.

Tanken om at kunstnere i alle aldre har noe unikt å tilføre er atskillig mer
tiltalende. Slike refleksjoner gjør forestillingen til mer enn nok en
allegori over dødsdansen. Bare fargen på Mona Irene Grimstads transparente
strikkekjortler minner om skjelletter. Tekstilene, og danserne inni, er
ellers livlige nok.

På trykk 13.februar i Aftenposten.

Marit Strømmen