Välkommen till danstidningen.se. Allt om dans i Norden. Onsdag 30 september 2020

Krampaktige karikaturer

2004-10-14

Fakta:

Namn: koreografi av John Cranko, basert på William Shakespeares komedie Så tuktas en Argbigga Troll kan temmes
Koreografi: John Crabco
Musik: Kurt-Heinz Stoltze etter Domenico Scarlatti
Plats: Nasjonalballetten, Den norske opera
» http://www.operaen.no

Sjarmerende klossmajorer og kjempende friere tramper litt, men ikke nok i
kjønnsrollesalaten.

Vittig er det. Når brudekjolen er like ”tradisjonell” som Aqua-Lenes. Og når
den høytidelige gangen med far opp til alteret er like ilter som den en
Courtney Love ville prestert, slentrende med en George Bush ved sin side.
Presten (en glimrende Maris Sveilis), danser gjennom liturgien med vilt
veivende armer. Hele bryllupet er unnagjort i Las Vegas-tempo.

Greit at vielsen ikke drar ut, for her er flere i Nasjonalballettens
forestilling Troll kan temmes. Forestillingen fra 1969 av John Cranko er
til å smile av.

Når det tross komisk skuespill og krevende ballett-trinn ikke smeller, er
det fordi ingen har fått lov å legge noe til Crankos mesterlige
Shakespeare-dans. Løpet er kjørt etter første akt. Slik ville Cranko (f.
1927-73) ha det. Han overlot andre og siste akt til langdryge, monogame
duetter, der de Shakespearske partnerbytter og forkledninger synes uteglemt.

I duett med en sta og giftesky Alexandra Santana (hun danser karikaturen av
kvinnen som troll), får danseren Richard Suttie vist at han er i praktslag.
Han spiller mannen som skal temme kvinnen, det vil si tømme henne for
temperament. Suttie går til dåden med glimt i øye og kropp, sikkert lurt for
en som skal erte på seg alle tiders feminister. Også Kristian Støvind er,
som så ofte, på hugget, denne gang med latterlig-kokette bevegelser som
frier.

Ellers kaprer mange gode dansere hver sine øyeblikk på scenen. En forvokst
og knapt brukt scenografi gjør den unødvendig trangbodd.

Balletten Troll kan temmes er selvfølgelig ikke noe anti-feministisk
kampskrift. Til det har den for mye moro med karikaturer og klisjeer. Men
til å inneholde så mye kjønnskamp, så er det skuffende lite lek med
kjønnsroller. Rollene snus opp ned, og det er det.

Forestillingen handler jo om kjønnsroller. Da blir det selvmotsigende når
den ikke lar særlig mange flere enn to kjønnsroller utfolde seg mer åpent.
Hvor er resten?

Verdens Gang 10 oktober 2004.

Marit Strømmen

Fler Föreställningar

Annonser