Farlig feminint

Dersom myten om kvinnelig passivitet noen gang har eksistert, er den død nå.
Fire hunnløver av noen dansere kloret hull på den.

Det hele ble bivånet av fire stillesittende dukker på bakveggen, samt et
spent premierepublikum i Studio Bergen.

Oktoberdans-festivalen er i gang. Godt er det. For tettheten av hårreisende
gode forestillinger i Bergen i oktober har vært høy siden festivalens
begynnelse i 1997.
Fredag kveld åpnet den femte i rekken, da med nok et gjennomarbeidet verk av
Ina Christel Johannessen.

The Terror of Identification, som forestillingen heter, er inspirert av
den allerede i året 43 før Kristus fødte forfatteren Ovid, og hans dikt
Forvandlingene (Metamorpfoser). De fleste av diktene slutter med at mennesker eller guder
omskapes til for eksempel dyr eller blomster. Ovid har hjulpet en rekke
kunstnere på glid, fra Shakespeare og Holberg til renessansen og
barokktidens malere.

Når Johannessen tar fatt i det rike materialet, gjør hun på ingen måte skam
på tradisjonen. Med sin presise tirring og temming av fire villdyr (les:
dansere), befester Johannessen her sin posisjon i teten blant Norges ledende
koreografer.

Å ta øynene bort fra Line Tørmoen er nesten umulig, hun har aldri danset
bedre. Men det anbefales, for de andre tre gir også mye. Hemmelighetene bak
høye skuldre, urolige hender, siklende munnviker, stor kjærlighet og
lakkerte negler (!) avsløres med honnør til kvinnelivets mangfold.

Blunkende lysstoffrør (Ellen Ruge) setter et øyeblikks hjemmekoselig preg på
forestillingen. Nesten-haremsbukser, perler og blonder (Kristin Torp) pynter
opp som til fest. Det nord-afrikansk-aktige scenerommet med sitt vakre,
marmor-lignende, mønstrede gulv kunne ikke vært bedre utnyttet i sine fire
ulike deler.

De tre gratier, gudinnenes grasiøse hjelpere, er danket ut av syv kvinns
anno 2004.

Verdens Gang 10 oktober 2004.

Marit Strømmen