Vågal åpning

Med noe nytt, noe lånt, noe blått, men overhodet ikke noe gammelt, braste
Dansens Hus i går kveld inn i norsk kulturliv.

En ramsalt, men lattervekkende samtale om hva en danseforestilling kan og
bør være, stjal overraskende nok åpningsshowet på Dansens Hus.

Opptaket av diskusjonen mellom koreografene Monica Reksten og Anette Sture
Iversen ble avspilt uten forvarsel, og i stummende mørke. Når lyset så skrus
på, og dansen går, forstummer humoren. Pompøs musikk voldtar ørene, like
pinefullt som telefonisk ventemusikk.

Dansen er ikke mye bedre. Synd, for vi har å gjøre med dansere hvis fremste
ønske er å gjøre samtidsdans mer tilgjengelig for folk flest.

At Dansens Hus (foreløpig i lånte lokaler hos Det norske teatret) melder sin
ankomst med å peke nese til alt man måtte ha av forventninger, er et godt
tegn. Bare valget av åpningsforestilling fikk undertegnede til å hoppe i
stolen.
Det ærefulle oppdraget gikk til to dansekompanier knapt nok noen her
hadde sett snurten av på forhånd. Selv om ingen av kveldens forestillinger
nærmer seg toppscore, skal dansehussjef Karene Lyngholm ha ros for
risikoviljen.

For hvem skulle trodd at de fine danserne Victoria Sogn og Elisa Barruchieri
kledde Iggy Pop? Og det i firkantede tyllskjørt, som ender som sukkerspinn i
en sanselig forestilling med begynnelse og slutt inni et blått pledd.
Danserne ligner Iggy i det at de ikke sparer seg.

Som Britney Spears, og alle andre dansende pop-prinsesser, har de en
historie de vil formidle med bevegelsene sine. Det er bare det at Sogn og
Barruchieri bruker litt mer enn en låt på si sitt. Litt for ofte blir rytmen
forutsigbar. Britney henges ikke for slikt, men for en danseforestilling er
det døden.

Publisert i Verdens Gang 24.sept 2004

Marit Strømmen