Välkommen till danstidningen.se. Allt om dans i Norden. Måndag 28 september 2020

Hits til glitrende hoftevrikk

2004-09-16

Fakta:

Namn: Saturday Night Fever
Koreografi: T.J. Rizzo
Musik: Bee Gees m.fl.
Ensemble: Kjetil Tefke, Orji Okoroafor, Øyunn Berge, Bård Steine, Cathrine Bang Norum, Ståle Tørring, Katrine Blomstrand, Mads Jørgensen m. fl.
Plats: Chat Noir
» http://www.chatnoir.no

Tapet av sølvpapirinnpakket sjokolade og fraværet av flinke mannlige dansere
kan endelig forklares. All kapasitet må være kanalisert inn i den
mannsdansende sølvdress-musikalen Saturday Night fever.

”Lei heller filmen”, har vært responsen fra mange anmeldere i mange land.
Mens storproduksjonen av musikalen Saturday Night Fever har slept seg fra
kontinent til kontinent de siste årene, har det mange ganger vært grunn til
skepsis. Derfor desto gledeligere når den norske utgaven av gromfilmen fra
1977 fungerer på nær sagt alle plan.
Den danses smart, synges til dels
veldig bra og er tett som en Bee Gees-låt. Så det er bare å vrikke seg av
gårde til retro-showet, men lei gjerne dvd’en både før og etter. Ikke fordi
musikalen trenger bruksanvisning. Men fordi den har discogenerasjonens beste
dialoger (”Jeg driter vel i framtida! – Du kan ikke drite i framtida, det er
framtida som driter i deg!”), for ikke å snakke om filmmusikken.

Discogenerasjonen tråkket seg gjennom 1970-tallet i barnesko, ikke platåsko.
Vi måpte ikke av Elvis. Skjønte først at gutter hadde mer enn guttelus da
fargehandler-ekspeditøren Tony Manero feiet over dansegulvet, kinolerretet
og dagdrømmene våre. Lik Emil i Lønneberget var Tony rampete, bløthjertet og
sjarmerende. Og best av alt: en tenåringsgutt som ville snakke om følelser.
”Vi har jo følelser når vi danser. Hvorfor prater vi aldri om dem, da?” Jo
da, for meg, og alle jeg vokste opp med var det bare en Tony, John Travolta.

Så kommer Kjetil Tefke. Danser. Overbeviser. Synger. Nesten litt som snakk i
førstningen. Så trår han til som en discokule. Lirer av seg Stayin’ Alive,
Night Fever og Jive Talkin’ mens han åler seg rundt på scenen i
glitterbukser. Han gjør dem ikke til sine, men han synger dem bra, som er
bedre enn hva Bee Gees noen gang pep seg til. Dialogen hans har trøkk,
dansingen er suveren og Travolta går igjen i gangen hans.

Tefke ruler. Verre er det med barbie-baben Cathrine Bang Norum. Hun sliter
med sangen, men danser greit i jazzballett-drakten sin som Stephanie, Tonys
drømmedame.
Den som får dampen opp først av alle, er imidlertid Orji
Okoroafor. Først når hans nummer Disco Inferno er i gang, koker scenen, og
den holder seg mye der, men greier også å roe ned innimellom. Øyunn Bjørge
synger If I can’t have you og lager en hel liten forestilling i
forestillingen – et glansnummer.
Også Bård Steine som den grunnet gravid
kjæreste suicidale Bobby C utmerker seg positivt på dansegulvet, og etter
litt sørpe i halsen i begynnelsen av Tragedy, også som sanger.
Stødige
fellesnumre, fin koring og godt arbeid med casting, blå øyenskygge og
hotpants- og discodresskostymer trekker også opp. Den håpløse
stillasscenografien, med altfor små plakater av Rocky og Farah Fawcett samt
ujevne sangprestasjoner er bare riper i lakken på en velprøvd slager jeg
unner mange å oppleve i høstregnet.

Trykket i Verdens Gang 16. sept ember 2004.

AV MARIT STRØMMEN

Marit Strømmen

Fler Föreställningar

Annonser