Velvære på Black Box

Avspenning, komfort og profesjonell egenpleie passer ikke for enhvers
kalender – eller lommebok. For tiden utføres rimelig terapi, for kropp og
hode, på teatret.

Sort er den ikke lenger, teaterboksen på Rodeløkka. I anledning Ellen
Johannesens siste forestilling er den omgjort til en hvit lounge. Men fargen
er bare begynnelsen på alt som er annerledes ved kveldens teaterbesøk.

Publikum inviteres til å slå seg ned på myke, gjennomsiktige
puter fylt med isoporkuler. Omkring vandrer en vertinne (Ellen Johannesen)
og en vert (Ulf Nilseng). I hvite uniformer går/danser de rundt til
publikum, forsikrer seg om at alle sitter behagelig.

Vertskapet forteller at de representerer konsernet KL World. Som leverandør
av ”etiske produkter og moralske tjenester” lover de å stå på pinne for sine
kunder, og går til verket ved å dele ut lodd.

Heldige vinnere, og det er mange, kan velge mellom ulike kroppsbehandlinger
og forfriskninger. Tilbudet demonstreres av vertskapet gjennom
yoga-inspirert dans. Et ”bestillingsskjema” for kroppspleie- og
luftrenseprodukter samt gratis overraskelser inngår i tilbudet. Men det
beste er den kollektive avspenningsøvelsen, ledet av Johannesen.

Med beroligende stemme får hun publikum til å innta
horisontalen og sender oss av gårde til en strand med sol og bølgeskvulp.
Selv befinner Johannesen seg på hodet seg i en yoga-stilling for ekstra
langt viderekommende.

Forestillingen fungerer ikke bare som en slags tarmskylling av kropp og
sjel. Den minner også om ekstreme utslag av samtidens kroppsfiksering.
Vertskapets innsmigrende språk, hentet fra kosmetikk og velværeindustriens
reklamekampanjer, infiseres her av skjønnhets-kirurgiens mer groteske
utslag. Men selv ikke avfall fra operasjonsbordet får rokke ved loungens
koselige atmosfære, til det har vi det for komfortabelt i kokongen vår.

En linje anes fra Karma Lounge tilbake til tidligere forestillinger av
Johannesen. Som særpreget danser og koreograf har hun i ulike, ofte
satiriske formater fokusert på det moderne individets forhold til renselse
og spiritualitet. Selv om Ingvild Wærhaugs interiør får Karma Lounge til å
fremtre som en luftig og overflatisk arena, lodder forestillingen som helhet
dypt og eksistensielt.

Dybden, så vel som humor, nyanseres med formidabel musikalitet av Tanja
Orning. Med sin innspilte og levende innsats på cello leverer hun den beste
scenemusikken jeg har hørt siden danseforestillingene til Wim Vandekeybus
tidlig på 1990-tallet. Bravo!

Marit Strømmen